For tretten år siden kom den seks år gamle piken Jamila (navnet er oppdiktet) sammen med sin familie fra Pakistan til den norditalienske byen Brescia, Lombardia-regionens nest største. Et dydsmønster og et intelligent barn som etter to års startvansker pga. språket endte opp blant de beste elevene i sin skoleklasse. Dyden ledet henne alltid til underdanig å gjøre alt familien gav henne ordre til, også da hun for et par uker siden fikk forbud hjemme mot å gå ut.

Da den nå nitten år gamle eleven ved en videregående skole i flere dager uteble fra undervisningen, fattet klasseforstanderen hennes hurtig mistanke om at det kunne ligge familiære årsaker til grunn. Jamila hadde nemlig ved anledning betrodd ham at

det er innsnevrende, trist og vondt å være en pakistansk jente på min alder, å måtte leve for familiens ære og ikke for sin egen del, ikke å ha den minste frihet til å dra hvor man vil, si hva man vil eller gjøre hva man vil.

Læreren visste utmerket godt at Jamila, hvis skjønnhet etter sigende har en magisk virkning på omgivelsene hijaben til tross, var omsvermet av guttene i klassen, som dog aldri kom noen vei med den beskjedne piken. Mon tro om disse forsøkene på tilnærmelser var kommet hennes tre brødre for øre?

Martret av minnet om Hina Saleem — den knapt tjue år gamle kvinnen som ble drept ikke langt fra Brescia i 2006 fordi hun var «blitt for vestlig» — skrev han et anonymt brev til lokalavisen Brescia Oggi hvor han luftet sin usikkerhet og begynnende fortvilelse. Ikke bare over tanken på at hennes liv kunne være truet, men også fordi for lang tids fravær fra skolen kunne sette standpunktkarakterene, og dermed oppholdstillatelsen, i fare.

Lokalavisen varslet politiet, som straks oppsøkte familien. Hjemme fant de Jamila, som kunne fortelle at hun uten trusler var blitt bestemt formanet om ikke å gå på skolen, en formaning som etter loven ikke kunne regnes som frihetsberøvelse, ettersom Jamila var myndig og ikke innelåst. Politiet tok Jamila og moren med seg til stasjonen for en lengre samtale, hvor det kom for dagen at brødrene hadde til hensikt å føre henne til Pakistan for å gifte henne bort til en fetter.

Men det stakk mer under enn simpelthen en opprettholdelse av æren.

Jamilas far var omkommet under en arbeidsulykke i et støperi to år tidligere. Han var ikke medlem av fagforeningen, og dermed ikke automatisk forsikret mot uhell på arbeidsplassen. Og siden han selv hadde glemt å fornye forsikringen sin før ulykken skjedde, ble familien sittende igjen uten hovedforsørger og uten erstatning.

Og dermed fikk Jamilas brødre den idé å gifte henne bort til en velstående fetter i Pakistan, som ved betaling av medgift ville ha satt familien i stand til å betjene et boliglån som var i ferd med å knekke dem økonomisk. Om brødrene tidligere hadde utholdt oppmerksomheten Jamila tiltrakk seg fra det motsatte kjønn, var den nå en potensiell trussel: En eventuell forelskelse ville gjøre det mye vanskeligere å få Jamila til å akseptere fetteren.

Hva skulle politifolkene gjøre?

Det forelå med et nødskrik ingen kriminalitet så lenge Jamila ikke motsatte seg det arrangerte giftermålet. Men de var ikke komfortable med situasjonen, hvis eneste alternativ tilsynelatende var familiens konkurs, hvilket trolig ville innebære et relativt snarlig gjensyn med noen av dens medlemmer på stasjonen av helt andre grunner.

En høytstående polititjenestemann tok derfor initiativ til et møte mellom familien, en fagforeningsleder og Pakistans konsul til Milano med sikte på å finne en akseptabel løsning. Resultatet av møtet ble at brødrene oppgav planene om det arrangerte ekteskapet og lot Jamila gå på skolen igjen, og fagforeningen gikk med på å hjelpe familien økonomisk med boliglånet, trolig under en dulgt trussel om at hjelpen ville opphøre så snart brødrene igjen viste tegn til patriarkalsk adferd overfor Jamila. Konsulen lot brødrene forstå at han ville følge nøye med på hva de måtte foreta seg i Pakistan.

Resultatet ble en lettet jente som etter at det hele var over uttalte til pressen at «nå vet jeg at jeg kan fullføre skolen, finne meg en jobb og stifte familie med den mannen jeg selv velger».

Gjenfortellingen av historien er basert på artikler i La Stampa, Corriere della Sera og Brescia Oggi.