Nytt

Åstedet for ranet og voldtekten i skolegården på Lilleborg skole. Foto Øyvind Thuestad

OSLO TINGRETT: – Jeg gråt så mye at jeg ble kvalt, men han likte at jeg ble redd. Han ble tent av det. Det var ingen medfølelse, sa «Marie» etter voldtekten på Lilleborg skole i Oslo.

To brødre, to «norske statsborgere», står tiltalt for grovt ran og grov voldtekt i Oslo tingrett, eldstemann er i tillegg tiltalt for en rekke andre forhold . De nekter straffskyld for alle tiltalepunkter om ran, voldtekt, voldtektsforsøk og blotting.

 

Jenta, som vi har valgt å kalle Marie, var 15 år da hun ble utsatt for hva aktor i saken omtaler som en overfallsvoldtekt. På grunn av alderen slipper Marie å forklare seg i retten, hvor man tirsdag spilte av tre videoer av avhør med henne gjort i oktober og november i fjor.

Den skjebnesvangre søndagen i oktober i fjor fikk hun med seg vennen «Peter» (15) da hun skulle møte en gutt som hun var blitt lovet skulle returnere penger Marie var blitt fralurt i forbindelse med kjøp av øl. De to, som bor i Bærum, tok T-banen til Sinsen i Oslo hvor de hadde avtalt å treffe en som skulle gi henne pengene, 600 kroner, tilbake. Dette skulle angivelig være fetteren til han som stakk av med pengene.

 

Men på stasjonen møter de ikke en, men to gutter – gutter som ifølge aktor er identiske med de to somaliske brødrene som står tiltalt for voldtekten. På spørsmål svarer Marie at de «snakket veldig sånn Oslo, sånn kebab-norsk, liksom».

– Vi ble skeptiske, men 600 kroner er mye penger for en 15-åring, kommenterer Marie.

– Jeg trodde det verste som kunne skje var at jeg ikke fikk pengene tilbake.

Marie og Peter blir med de to, som tar dem med ned Torshovdalen og bort til barneskolen Lilleborg skole. Skolegården er stengt, og deler av den er omgitt av et høyt nettinggjerde. Gjerdet er imidlertid dårlig vedlikeholdt, Marie beskriver at de «gikk gjennom et kuttet gjerde».

De gikk «gjennom et kuttet gjerde» inn i skolegården. Ennå i dag er gjerdet bare provisorisk fikset med ståltråd. Foto Øyvind Thuestad

De går inn i skolegården og rundt skolebygningen. De to guttene går ned en trapp til et slags lite amfi inntil skolebygget. Der nede er det en platting av treplank. Det er et svært avskjermet sted til tross for at avstanden ikke er stor til Torshovgata og Rosenlundgata på hver sin side av skolen.

Guttene går ned trappen. Marie og Peter nøler, men følger med ned. Foto Øyvind Thuestad

Guttene vil at også Marie og Peter skal komme ned, men de vegrer seg. Marie værer fare:

– Jeg ville ikke kunne komme meg ut, liksom.

Hun ville måtte komme seg opp trappen og finne veien tilbake til akkurat der hullet i gjerdet var. Det er 22. oktober, klokken er over seks. Det er knapt noe dagslys igjen. Og Marie er ikke på hjemmebane, hun kjenner ikke denne skolegården.

Guttene blir sure, de forlanger at de to vennene skal komme ned, forteller Marie.

De går ned.

Deretter går alt fort. 30 sekunder, anslår Marie. Hun står og småprater med Peter:

– Jeg ser at han reagerer på noe som skjer bak meg.

Marie snur seg. Guttene står med hver sin kniv, en stor kniv og en mindre.

– Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte «Oh, shit, nå går det jævlig galt her». Jeg var livredd. Mitt første instinkt var å bare gjøre som de sier.

Han med den minste kniven går bort til Marie, han med den store tar kontroll over Peter. Herfra identifiseres guttene utfra hvilken kniv de har i hånda.

Begge guttene står tett på sine ofre med knivene tett mot kroppene.

– Kjente du kniven?

– Ja, jeg kjente den i meg. Hele tiden var de helt tett oppi oss. Han holdt kniven stramt inntil magen min.

Hun sier at han luktet vondt, Og hun beskriver blikket:

– Han hadde et spesielt blikk. Han hadde smale øyne og så seg mye rundt.

Guttene forlanger å få alt de har på seg. Marie hadde nylig mistet mobilen sin, og i lommene har hun bare 15 kroner.

Marie gråter og sier at det er alt hun har. Peter må gi fra seg mobil, penger og et nøkkelknippe. Marie anslår at det står på i fem minutter.

– Da trodde vi de var ferdige med oss.

Guttene har fått Marie og Peter ned på knærne og fått dem til å ta av seg skoene. Det virker som om de er i ferd med å dra og at de sikrer seg at har et forsprang på sine ofre. Da sier en av dem:

– Kanskje hun har mobilen under buksa?

Guttene mistenker også at hun kan ha mobilen under genseren, så den blir hun tvunget til å ta av seg. Hun gjør det fort, under har hun bare BH:

– Jeg tenkte at hvis jeg drar av meg genseren så ser de at jeg har pupper. Derfor gjorde jeg det fort.

Det hjelper ikke.

Han med den lille kniven forlanger at Marie skal suge ham. Nå har hun kniven «helt oppi fjeset».

Inntil denne veggen sitter Marie på kne mens hun blir voldtatt. Foto Øyvind Thuestad

– Han prøvde å kline med meg. Jeg sa «Vær så snill, jeg har ikke kysset noen før.» Han likte at jeg gråt og var kjemperedd. Han ble tent av det. Han sa «Du bestemmer om du vil bli «stabba» eller om jeg skal skjære halsen din hvis du ikke gjør det!» Jeg følte at de kunne drepe meg og la meg ligge der og blø.

Marie får beskjed om at også Peter vil bli «stabbet» hvis hun ikke samarbeider. Peter blir stått i ansiktet flere ganger av han med den store kniven både mens voldtekten pågår og etterpå, sier hun.

– Det var ingen medfølelse. Jeg gråt så mye at jeg ble kvalt, men han likte det. Han likte at jeg var redd.

– Du følte at det var ingen medfølelse, gjaldt det bare den ene?

– Begge.

– Han dro frem penis fra joggebuksa.

Marie tvinges til å suge ham. Hun beskriver at han tvinger hodet hennes, at han holder hardt, intenst.

– Hvordan sluttet det?

– Jeg tror det var fordi jeg holdt på å bli kvalt. Jeg brakk meg og gråt. Samtidig sa han andre «Vi må stikke»… Jeg husker ikke, sier Marie, som nå er helt på gråten. Stemmen svikter: – Jeg er så forvirret…

Marie er fremdeles på kne, og overgriperen slenger overkroppen hennes med ansiktet først inn mot veggen. Samtidig blir Peter slått i ansiktet av den andre gutten. Han med den store kniven.

– Jeg får panikk. Jeg følte meg helt… Det her går ikke… Jeg følte meg helt ferdig.

Da tar overgriperen opp kniven og vil kutte opp buksa hennes: «Jeg tipper det var for å voldta meg», sier Marie.

– Jeg sa «vær så snill, jeg har mensen», han svarte «Tror du jeg bryr meg?». Men det var bare noe jeg sa for at han ikke skulle voldta meg.

Gutten gjør ikke noe mer. Derimot truer han med å skjære henne med kniven:

– Han dro ned glidelåsen i genseren min og sa at han ville skjære i puppen min for å ha et minne.

Det blir med trusselen. Han kutter BH-en i to, men skjærer henne ikke.

En av guttene spytter på dem.

Det siste som skjer før guttene forsvinner er at de truer Marie og Peter på livet dersom de går til politiet. Også familiene deres skal drepes, de skal «skytes i hodet».

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.