Kommentar

NRK-Brennpunkts program om bortførte barn var sterkt og gripende. Norske myndigheter ved Utenriksdepartementet kom ikke så godt fra det. Utenriksminister Jonas Gahr Støre liker ikke å innrømme feil. Man skyver hensynet til fremmed lands lovgivning foran seg. Dermed står foreldren alene tilbake og må kjempe for sitt barn mot overveldende odds.

Anne Cecilie Hopstock og hennes barn lyktes å overliste både faren, Khalid Skah og marokkanske myndigheter. En formidabel bragd. Fordi de var risikovillige, desperate og modige nok, måtte også norske myndigheter trå til. De kunne ikke denne gang spille ballen over til marokkanske myndigheter, slik de tidligere hadde gjort. Utenriksminister Gahr Støre hadde ikke noe valg: han måtte slippe barna inn på ambassaden.

Truslene, overfallet på en norsk diplomat i hans eget hjem, gjorde at UD måtte få barna ut, ellers ville presset økt, sikkert også fra marokkanske myndigheter. Derfor var man trolig bare glad for at Hopstock organiserte en flukt fra Marokko via sjøveien. Det var selvsagt ikke norske myndigheter som bisto aktivt, men de lot det skje. Slik sett har myndighetene i Rabat et poeng: det var bortføring, men det var en høyst legitim bortføring.

Gahr Støre argumenterer for at Norge er nødt for å følge marokkansk lov på marokkansk grunn. Men som Anne Cecilie Hopstock sa: barna er også norske borgere, og er ikke ambassaden norsk grunn, gjelder ikke norsk lov der? Ifølge en norsk domstol har moren foreldreretten.

Da barna i mars rømte fra en gård utenfor Rabat hvor de ble holdt innesperret, og vandret i timevis rundt i storm og uvær, fikk de ringt moren takket være en mann som skulle på arbeid. En ambassadeansatt plukket dem opp og kjørte dem rett til politiet. Her møtte faren opp og hentet dem hjem. Da hadde naboer slått alarm om at barna ikke hadde det bra. Ved neste korsvei i juli hadde ikke UD og Gahr Støre noe valg: de måtte slippe barna inn.

Det Gahr Støre ikke vil innrømme er at det er forskjell på norsk og marokkansk lovgivning og praksis. I Marokko er det fremfor alt mannens interesser som ivaretas, og man opptrer mer sjåvinistisk: en utlending er en utlending. I Hopstocks tilfelle er hun også noe mer: Hun er også ikke-troende. Det var ett av de argumentene Skahs advokat brukte mot henne.

Denne sammenblanding av stammekultur – blod er tykkere enn vann, korrupsjon, religiøse fordommer og nedvurderinge av kvinner, gjør at barnefordelingssaker mellom muslimsk-dominerte og vestlige land blir så vanskelige og smertefulle.

Det er av den grunn norske myndigheter kvier seg for å gå inn i dem. Beskjeden Hopstock og advokaten fikk var «nå kan vi ikke gjøre mer». Nei, det ville koste for mye. Men Hopstock og hennes modige barn viste hva mennesker som elsker hverandre kan oppnå. De trosset farene.

På et eller annet tidspunkt går Gahr Støre og hans regjering over fra å være maktesløse til å bli passive medspillere til marokkanske myndigheters overkjøring av to norske barn og deres rettigheter. Gahr Støre hadde piggene ute da Håkon Haugsbø igjen spurte hvorfor ambassaden utleverte barna til marokkanske myndigheter i mars.

– Rett står mot rett. Et norsk lovvedtak opphever ikke marokkansk rett, sa Gahr Støre.

Spørsmålet er bare: Er det rett, i betydning internasjonal lov og rett, som Marokko legger til grunn? Det spørsmålet vil ikke Gahr Støre svare på. De muslimske landene representerer helt spesielle utfordringer for vestlige myndigheter, og det er et minelagt område de fleste ønsker å holde seg unna. Men det betyr at barna og den norske foreldren blir latt i stikken.

Vi greier altså ikke å forsvare og beskytte muslimske barn i Norge, og vi greier ikke å beskytte norske barn som bortføres til muslimske land, for å sette det på spissen.

Det er nok et sjokk og en enorm skuffelse for norske foreldre å oppdage at de står alene, at norske myndigheter trekker seg.

Tilfellet Ukraina er annerledes: Stig Simonsen måtte konstatere at de sju år gamle datteren ikke hadde det så aller verst. Han følte at han kunne komme til å ødelegge mer ved å ta henne ut, enn ved å la henne i fred. Det var en mye vanskeligere avgjørelse. Her var det mer et oppgjør mellom to foreldre, der den ene begikk selvtekt, og dro til et land uten avtale med Norge. Hensynsløst, men datteren var ikke innesperret slik som tilfellet med Hopstock-barna. De skulle avlæres å være norske.

245 norske barn er bortført til utlandet de siste fem år, og bare halvparten er kommet tilbake.

Anne Cecilie Hopstock sa på et punkt i programmet: hun hadde så dårlig samvittighet. Hun følte skyld over å ha brakt denne skjebnen over sine barn. Hun kunne ikke leve med at de satt som fanger i Marokko.

Marokkanske myndigheter og Khalid Skah føler seg ydmyket av norske myndigheter. Deres æresfølelse er krenket. Slik er kulturen. Hva vil Norge gjøre hvis det skulle tilstøte moren eller barna noe? Har man tenkt gjennom det?

Det Hostock gjør er ikke bare å forsvare sine barn. Hun har også forsvart humaniteten og respekten for enkeltmennesket. Det koster. Hun var villig til å betale prisen. Når vil norske myndigheter gjøre det samme?