Kommentar

Ambrogio Lorenzetti (ca. 1290–1348), «Allegori over godt styresett» (1338), freske i Palazzo Pubblico i Siena. Fire hundre år før Montesquieu hadde denne nord-italienske bystaten et klart skille mellom utøvende og dømmende makt. Sju hundre år senere blander Norges regjering kortene.

For statsminister Erna Solberg og regjeringen var det et overordnet moralsk mål å redde livet til IS-kvinnens barn. Barnet har en selvstendig rett til liv. Og siden barnet var norsk statsborger, ble slik «livredning» ansett som en plikt for den norske stat. Legehjelp i Norge måtte til for å kunne oppfylle plikten og realisere formålet. Dette synes å være statsministerens grunnleggende etiske resonnement. Og dette skal det ha vært enighet om i regjeringen. Uenighet oppstod når tilbakeføringen til Norge og redningen ikke bare omfattet barnet, men også dets mor som har vært engasjert i terrororganisasjonen IS.

Statsminister og regjering har gjort det klart at det å inkludere moren i redningen av barnet er etisk og dermed politisk vanskelig. For moren er siktet for å ha tilknytning til en terroristorganisasjon. Men dette forhold trekkes så inn i den politisk-etiske begrunnelse for å ta moren hjem. Man forutsetter at siktelsen blir en tiltale, slik at moren blir stilt for retten, dømt skyldig og straffet – og helst meget strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.

Regjeringen trekker inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som en instruksjon av domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringen har en så klart markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal utøve sin myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet mellom politikk og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridisk resonnement, ja legge det til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til landet, er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er «tvunget» til å gå inn på. Og regjeringen søker å legitimere denne løsningen ved forventning om hvordan domstolen vil handle. Slik kastes det skygger over domstolens uavhengighet.

Matthias Stomer (ca. 1600 – ca. 1650), «Salomon dømmer» (ca. 1640). Museum of Fine Arts, Houston. Etter 1. Kongebok, 3: 16–28. To kvinner påstod begge at de var moren til et guttebarn. Kong Salomon gav barnet til henne som heller ville gi det til den andre enn at barnet ble hugget i to for å gi en halvpart til hver av kvinnene.

Regjeringens mål er å redde barnets liv, men moren sto altså hindrende i veien. Hun ville ikke skilles fra barnet, dvs. hun måtte tas med til Norge sammen med barnet om regjeringen skulle kunne oppfylle sin etiske plikt. I Norge har staten rett til å ta barn fra foreldrene i ekstreme tilfeller, om det er absolutt nødvendig av hensyn til barnets fysiske/psykiske helse. Dette er riktignok et omdiskutert tema. Men man kan spørre om ikke barnevernet burde ha grepet inn i dette tilfelle, siden barnets helse var i fare. Barnet befant seg riktignok i utlandet. Men det kan ikke være noen alvorlig hindring. I 2010 ble barn som hadde norsk mor og marokkansk far, smuglet ut av Marokko av norske spesialsoldater og ved hjelp fra den norske ambassade i landet (Jonas Gahr Støre var utenriksminister). Den marokkanske faren var sterkt imot å gi fra seg barna. Hans syn på saken ble ikke tillagt vekt. Men IS-kvinnens blokkering av å la barnet få medisinsk hjelp i Norge, er derimot tillagt all mulig vekt. Det som mangler i regjeringens resonnement, er en etisk vurdering av hennes handlemåte.

Er det moralsk forsvarlig av en mor å nekte sitt barn rett til liv? Her er den hvite flekken eller en dødvinkelen i regjeringens tenkesett. Moren stiller et ultimatum overfor regjeringen: Om dere vil redde barnet fra å dø, må jeg få vende tilbake til Norge sammen med det. Uten meg ingen løsning. Slik gjøre hun regjeringen potensielt «skyldig» i barnets død, men uten at den klemmen hun har satt regjeringen i, blir kritisk vurdert. Overraskende at man ikke ser at moren bruker en annens liv, livet til eget barn, som middel til å oppnå en fordel for seg selv. Hun vet ikke om hun vinner frem med sitt ultimatum, men legger barnets liv i potten og håper å vinne. Og det gjør hun. Sammen med sine støttespillere i Norge kan hun suverent bestemme forutsetningene for en «løsning». Det må beklages at regjeringen ikke har hatt større oversikt over det politisk-etiske problem den her står overfor.

De politiske komplikasjoner som dette har ført til, er selvsagt viktige. Men i denne sammenhengen lar jeg dem ligge. Vi bare tilføye: Om Frp forlater regjeringen, kan partiet bidra til litt større politisk klarhet. Og det er da noe.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Les også