Nytt

VG kan idag skilte med intervju med «Petter», mannen som organiserte Hopstock-barnas flukt fra Marokko. Frithjof Jacobsen forsøker seg på nok en bedrevitende kommentar, men argumentene treffer ikke. Det fremstår mer og mer som at det er VG som har en dårlig sak.

Helt siden de tok opp saken og «avslørte» at en tidligere politimann og to aktive marinejegere var involvert, lå det en forventning om «mer». Når VG starter en serie er den satt sammen som en tretrinnsrakett: temperaturen skal stige for hvert oppslag.

Men slik har det ikke gått denne gangen. Både UD, utenriksministeren og de involverte – Anne Cecilie Hopstock og hjelperne, avviser problemstillingene: det dreier seg ikke om et nettverk, ikke om en konspirasjon. Det handler om to norske barn som desperat trengte hjelp og det handler om mennesker med hjertelag som var villig til å hjelpe dem.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass forsøker å sprite opp bildet av «Petter» ved å beskrive kroppen hans som veltrent, at han er smart kledt, til og med hanskene kommenteres. Men det er ikke noe Rambo-aktig over «Petter». Han fremstår som reflektert og sindig.

– Jeg er glad for at jeg var med på dette, og ville ha gjort det igjen. Jeg ser ikke det kontroversielle i dette, og jeg ser ikke noe mystisk nettverk. For meg er dette gode venner, modige mennesker som baserer sine avgjørelser på samvittighet. Det som er ekstra synd er at dette skaper problemer for de to som fortsatt er ansatt i Forsvaret, sier han.

«Petter» påpeker at de som nå betaler prisen for oppslagene er de to marinejegerne. Det er blitt antydet at de påtok seg oppdrag for betaling og at dette kanskje ikke er første gangen.

– Det er snakk om to mennesker som stilte opp i en nødrettssituasjon, og var med å seile en båt over til et annet land. De var i sivilt, og på ferie, og responderte på en telefonsamtale som førte til at de stilte opp på flekken. Det var ikke snakk om noen form for betaling ut over dekning av egne utlegg. Ingen våpen var involvert. For oss er dette snakk om å handle etter samvittighet, sier «Petter».

På punkt etter punkt faller VGs argumentasjon sammen: det var ingen konspirasjon, ikke noe hemmelig nettverk som driver på siden av offisiell norsk politikk, slik Harald Stanghelle har skrevet.

Bagatellisert

For å kunne kjøre kampanjen mot myndighetene har mediene bagatellisert situasjonene barna var i. VG skriver at barna flyktet fra sin «påstått voldelige far». Avisen underslår at Khalid Skah ble fratatt omsorgen for barna av en norsk domstol.

Anne Cecilie Hopstock søkte om og fikk nødpass av UD i juni. Også dette blir mistenkeliggjort av VG. VG unngår systematisk å ta utgangspunkt i sakens kjerne: en barnefordelingssak med to parter, der den ene part holdt tilbake barna med makt. Denne parten var frakjent omsorgen av en norsk domstol.

Frithjov Jacobsen spinner i friluft når han forsøker å oppsummere anklagen mot myndighetene.

Å åpne residensen i betydde at Norge tok side i en betent barnefordelingssak. Men det ble gjort fordi man mente barna var i stor fare.

Barna fortalte selv hvordan de hadde det i et intervju til TV2 tirsdag:

– Det var vårt eget valg å rømme. Vi fikk ikke lov til å leve normalt, fikk ikke være sosiale i det hele tatt. Det var nesten slik at du snakket med deg selv, sier barna i et intervju med TV2 tirsdag kveld.


Barna mener at saken nå har fått feil fokus, og sikter til de siste dagers avsløringer om at norske offiserer tilknyttet Forsvaret hjalp moren Anne Cecilie Hopstock å frakte barna ut av landet.

– De hjalp oss og vi er kjempetakknemlige for det. De er på en måte blitt vår nye familie.

Skahs 16-årige datter sier at de hadde sittet innesperret i nærmere et halvt år da de klarte å rømme.

Sakens hovedmomenter taler imot kampanjen VG har lagt opp til. Derfor slår den tilbake på dem selv. Nok en gang oppfører norske aviser seg som pitbuller i flokk: Ingen av de toneangivende spør: hva er det dere holder på med?

Avisene er blitt allierte med en voldelig far, og et land som ser på barna som marokkanske fordi de er muslimer.

Man ser helt bort fra realiteten: Hopstock er ikke voldelig, hun fikk omsorgen for barna av en norsk rett.

Stortingsrepresentant for Høyre, Ivar Kristiansen, har latt seg forføre av avisene til å mene at redningen var forkastelig. Hva ville skjedd om marokkanerne gjorde det samme i Norge? Men Hopstock er ikke Skah, Norge er ikke Marokko. I Norge går barnas ve og vel først.

For å se hvordan mediene svinger for å få frem en bestemt vinkel, jfr. hva Gunnar Hultgreen skrev i Dagbladet i juli fjor.

Tidligere i sommer reiste Anne Cecilie på ny til Marokko. Hun var da varslet av moren til ei venninne av barna. Seinere ble ambassadepersonalet kontaktet av bekymrede naboer. De fortalte om mishandling av barna.

— Barna ble rundjult og grovt mishandlet, sier Anne Cecilie tydelig beveget.

— Da fryktet vi for livet til barna. Jeg var virkelig redd for hva som kunne skje.

— Meldingene var virkelig urovekkende. I Rabat oppsøkte jeg boligen til Khalid Skah. Da jeg sparket hull i døra, kom han med et skytevåpen før jeg klarte å flykte, forteller Anne Cecilie.

Trusler
Også hennes marokkanske advokat, Maitre Benchikh Mohammed Lhabib — som Den norske ambassaden i Marokko hadde ordnet for Anne Cecilie — ble truet.

— Min advokat ble overfalt etter at han hadde vært i retten i en annen sak. Khalid og hans nye kone — som han har giftet seg med mens han fortsatt formelt er gift med meg — er begge under etterforskning av politiet i Marokko.

Også Hopstocks norske advokat, Brodtkorb, er blitt truet på livet av Khalid Skah.

Til Dagbladet forteller Anne Cecilie om trusler, drapsforsøk og en forferdelig usikkerhet og redsel.

– Jeg ville gjort det igjen

Rømte med barna i seilbåt fra Khalid Skah i Marokko
I over to og et halvt år holdt olympiamesteren Khalid Skah (42) sine norske barn kidnappet i Marokko.