Feature

Kina er noe mer enn trøtte partimennesker. Det er på tide å bli kjent med det sivile samfunn: mennesker som står på egne ben. Kina er for stort og viktig til å bli redusert til klisjeer. Faktisk er det slik at den monomane opptattheten av islam og muslimer, skygger for to store sivilisasjoner: India og Kina. For vår egen del bør vi lære av og om dem.

Man trenger ikke oppholde seg lenge ved Liao Yiwu for å forstå at han er et betydelig menneske. Myndighetene undertrykker sanne intellektuelle. Disse presses derfor ned i samfunnets undergrunn. Liao har intervjuet drøssevis av vanlige mennesker: en sminkør av døde, en toalettvakt, en menneskehandler, en høyreavviker, en søvngjenger, en representant for en minoritet som har vært blodig undertrykt, en spedalsk, en komponist.

Liao har sans for den dokumentariske formen som er i ferd med å slå gjennom både i film og litteratur. Virkeligheten har en egen bitter smak som fiksjonen har vanskelig for å imitere. I Kina er menneskenes skjebne fylt av denne bitterheten. For å skildre den må man være på samme nivå som dem man intervjuer. Det er Liu.

Etter Tienanmen-massakren på studenter 3.-4. juni 1989, laget Liao et dikt som han leste inn på tape. Diktet Massakre nådde stor utbredelse, og dermed var myndighetene på jakt etter Liao. Han fikk tre års fengsel og blir fortsatt holdt under oppsikt. De fleste av arbeidene hans er forbudt. Noen av intervjuene med folk på bunnen av samfunnet kom ut i Kina i en sensurert versjon. De ble en stor suksess slik alt som er autentisk blir i et diktatur. Til sammen er det tre bind intervjuer. De ble smuglet ut av Kina og oversatt til engelsk.

Liao bor i en liten by i Yunnan-provinsen, hvor han ernærer seg som gatemusikant.