Feature

Vår tid spiller mot en motstander den ikke kjenner – eller vil kjenne. Historien om Farhad Hakimzadeh er som en fortelling av Jorge Luis Borges: en styrtrik eksil-iraner, leder av en kulturstiftelse med kontakter til regimet i Teheran, Harvard-utdannet, leilighet i Knightsbridge, britisk statsborger, og ekspert på gamle bøker. Han slipper uten problemer inn i the reading room på British Library og the Bodleian i Oxford. Her låner han over 800 sjeldne reisebeskrivelser, bøker som ifølge avdelingsleder Janson har vært i nasjonens eie i flere hundre år, og er en del av den nasjonale hukommelsen. Uerstattelige kilder om vår fortid. Hakimzadeh har med seg en tapetkniv. Han vet akkurat hvor han skal befinne seg for å unngå overvåkingskameraene: han skjærer ut kart, bilder, tekster. Noen få sider gjenfinnes i hans private bibliotek, men det meste er borte. Da en undersøkelse først sette i gang er han forholdsvis lett å lokalisere: Hakimzadeh blir mer umeddelsom, jo mer politiet finner ut. Hvorfor? Han visste hva han gjorde. Hans ødeleggelser forøket ikke verdien av hans egne bøker. Var det selve ødeleggelsen som var poenget? Handlet han på ordre fra noen i Teheran som ønsket at bevisene på kontakt mellom Vest og Øst skulle ødelegges? Det er et attentat på selve historien. Hva slags regime er det som finner på å ødelegge historiske kildeskrifter, som om det skulle bety noe hva en reiseskildring fra 1500-tallet sa?