Sakset/Fra hofta

Blant bloggere og andre er det en tendens til å se mørkt på situasjonen. Man beskriver tendensene og fremskriver dem, og linjene man trekker peker bare én vei. Men verden er ikke slik. Den er full av overraskelser.

Mumbai var forferdelig, men inngir samtidig håp. Hvis jihadistene har ertet på seg 1,1 milliard mennesker, har de fått en formidabel motstander. Mye tyder på at de har det.

I Norge gjør journalister og eksperter alt for å innkapsle terroren, begrense den til noe fysisk der og da som fortaper seg med tiden, eller de prøver å finne feil og mangler som forklarer terroren, eller de skremmer med hva som kan skje hvis man responderer kraftig.

Vi innbiller oss at dette er fornuftig tale, og at den deles av «hele verden». De politisk korrekte innbiller seg at de opererer innenfor en konsensus av hva som er lov å si. Men når en gigant som India rører på seg, bryr den seg ikke så veldig mye om hva man mener i Europa. Da gjør India landet føler det må gjøre, på sine premisser.

Det representerer en sjanse for oss, til å våkne og finne en alliert, India med sine enorme ressurser, menneskelig og kulturelt. Det er disse som vekkes til live. I en krisesituasjon mobiliserer man og viser hvem man egentlig er.

Jihadismen er ikke et marginalt fenomen. Spesielt ikke i Pakistan, hvor den går sømløst over i statsapparatet.

Jihadismen har forvandlet islam til en dødskult. Det har enorme implikasjoner, også for verdens muslimer. Man kan si at kampen mot terror også er en kamp for at muslimer skal kunne leve i verden sammen med andre.

Men det kommer ikke av seg selv. Det vil gjøre vondt.

Hvis man lurer på hva jihadismen står for, så tenk på buddha-statuene i Bamiyan. Disse årtusengamle gigantstatuene ble sprengt istykker av Taliban, til tross for at verdenssamfunnet kom med innstendige bønner om å la være. Denne ødeleggelsen er essensen av jihadismen og salafismen. Den er anti-sivilisatorisk. Det stikk motsatte av hva India er. Salafistene fører krig mot upanishadenes og buddhas kultur. Det er en krig de vil tape.

Slik har også terroren en integrerende global effekt. Den minner oss om at 4,5 millioner langt mot nord er forsvinnende få, og at vi må hente inspirasjon fra andre og større kulturer med større selvsikkerhet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også