Kommentar

I det nye året vil det bli enda tydeligere at «vi» lever i forskjellige verdener mentalt. De fleste – de med definisjonsmakt – beveger seg fortsatt i en «normal» verden, og føler seg overbevist om at den vil fortsette ufortrødent. Verden endres, men ikke på noen radikal måte. Jeg tenker på tilliten i aksjemarkedet, boligprisene og det diffuse offentlige rom: Over alt hersker tillit.

Er det grunnlag for det? Veldig mange kjegler på bordet er slått over ende, og/eller befinner seg i bevegelse: Hele Midtøsten, energimarkedet som gir en enorm boost til Irans stormaktsambisjoner og til et autoritært Russland, hvor noen av de verste trekkene fra fortiden kles i Sopranos-drakt. I Norge var fusjonen Hydro/Statoil en påminnelse om at våre ledere er villige til radikale trekk, direkte inspirert av Gazprom og Putin. Hverken Kina eller Russland ser ut til å være villig til å innta rollen som garantist for en forutsigbar verden. Tenk bare på Iran og Darfur.

De såkalt BRIC-landene, Brasil, Russland, India og Kina, har andre agendaer enn å passe på verdensordenen: Den jobben overlates fortsatt til USA.

Derfor er den såkalte krigen mot terror blitt et prosjekt som USA driver mer eller mindre alene. Det finnes et politi- og justissamarbeid, men den store diskusjonen om hva vi står for og hva kampen gjelder, er uteblitt.

Det gjelder i særlig grad Europa, hvor jeg fornemmer en stor tomhet. Vi dekker oss bak en mur av materiell velferd. Det er stort gap mellom Europas rike kulturarv og den stusselige, lunkne EU-patosen. Er det noen som vil dø for euroen?

Noen er villige til å dø, men det er for islam og Allah. Det er europeernes store problem, at troen igjen spiller en aktiv rolle i samfunnet. Jeg leser stadig artikler der kjente personer går inn for at religionen må få en større plass i det offentlige rom. Dette er en måte å komme muslimer i møte på. Jeg tror vi vil få høre mer til slike toner i det nye året.

Møtet mellom europeere og muslimer må bli smertefullt. For begge parter. For muslimer er det smertefullt å møte et sekulært samfunn, og kjenne angsten for at de også må godta at religion ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Man er først borger, så troende. Lovene lages av mennesker, ikke av Gud. For europeere blir det smertefullt å erkjenne at den troen de trodde de hadde vennet seg av med eller lagt bak seg, nå vender tilbake med full kraft, i form av en førmoderne religion.

Europeerne må finne ut hva de står for, hva som er verdt å kjempe for. Den bevegelsen er begynt i det små. Det er viktig at den ikke blir et ytterliggående høyrefenomen, men blir en bekreftelse på det beste i Europas kultur. Det er også viktig at den har en åndelig dimensjon, for dette handler om selve grunnlaget for vår kultur.

Godt nytt år!

Les også

-
-
-
-