Kommentar

Det er tankevekkende at Dhiren Barot og Omar Khyam blir truet/angrepet i fengsel av medinnsatte. Den selvjustis som folk flest avholder seg fra, utøves bak murene. Der har man ikke hemninger.

Muslimske terrorister vil krisemaksimere og utløse krig i storsamfunnet. Nå erfarer de at de blir tatt på ordet i fengsel. Ekstremister har alltid et luftig og løst forhold til virkeligheten. De sprenger ikke bare uskyldige sivile i lufta, men også menneskelige relasjoner. Hvordan dette skal hjelpe Storbritannias muslimer er vanskelig å få øye på. Først skal de måtte marsjere gjennom ild og vann. En ikke ubetydelig minoritet blant muslimene har en viss forståelse, endog sympati, for slike ekstreme handlinger. Kanskje de kunne våkne til muligheten for at terroranslag kan utløse selvjustis. Det er alle politikeres mareritt, men kan ikke utelukkes, i byer som Bradford, Leceister, Birmingham, Leeds.

Ekstremistenes største trussel er ikke mot sikkerheten i samfunnet. Det er mot de mellommenneskelige relasjoner. Episoden fra Frankland-fengslet i Durham er en klar advarsel.

Også terroirstene er avhengig av andre mennesker. Når mannen blir truet sier kona til Omar Khyam: -Men han er jo et menneske han også.

Men er han det? Ekstremisme er en enveiskjørt gate. Hvis man har gått til innkjøp av 500 kilo kunstgjødsel og konkret planlegger å sprenge et diskotek i lufta, så har man gått over noen grenser. Khyam rakk ikke å utføre ugjerningen, men det var ikke hans fortjeneste, men politiets.

I gamle dager hadde man et uttrykk som het hostis humani generis. Det ble særlig brukt om pirater; og betød at de var fredløse. Slik Senatet vedtok at keiser Nero var en fiende av Roma. Uttrykket sier noe om at visse handlinger gjør en til fiende av menneskeheten.

Hvis man med åpne øyne begir seg ut på den veien kan man ikke komme løpende hvis man blir tatt, og kreve sine rettigheter som en annen borger. Jeg mener ikke at Omar Khyam skal bli overlatt til selvjustisen i fengslet, men han har ikke gjort opp for seg før han har erkjent hva han planla og tatt avstand fra det. Før handlingen er satt ut i livet kan man si det går an å angre. Etterpå er det vanskeligere, i den forstand at det er vanskelig å trenge til bunns i og komme ovenpå så monstrøse forbrytelser.

Slik var det også med nazistene: forbrytelsene var av et omfang og en karakter som gjorde det vanskelig å bli menneske igjen. For det er som Dostojevskij skriver: man mister sin menneskelighet.