Kommentar

Nylig ble det publisert oppsiktsvekkende meningsmålinger fra det multikulturelle Storbritannia som taler sitt tydelige språk. Så tydelig at den multikulturelle ideologien de fleste vesteuropeiske land har fulgt må erklæres som en fullkommen fiasko.

Ralph Pittelkow kommenterer i Jyllandsposten:

Oprindelig lå holdningen til indvandring og integration blandt toneangivende danske politikere og meningsdannere tæt på den multikulturelle ideologi, der har præget Storbritannien.
Denne ideologi betød en ukontrolleret indvandring og en velvillig holdning til udviklingen af overvejende muslimske parallelsamfund.
Konsekvensen i form af opsplitning af samfundet og dets værdigrundlag blev ikke opfattet som noget problem snarere set som en berigende mangfoldighed.

Nå slår erfaringene fra borgernes hverdag ut, og de slår ikke ut til multikulturens fordel. De seneste år har tilhengerne av det multikulturelle samfunn tapt terreng i Europa, men de fortsetter ufortrødent å bruke Storbritannias innvandrings- og integreringspolitikk som en modell til etterfølgelse. Dette til tross for at både meningsmålinger og samfunnsutviklingen i Storbritannia tyder på det stikk motsatte.

Den velmente forestillingen om at integrasjon ville fremmes dersom innvandrere fikk dyrke sin egen kultur i størst mulig grad, har i stedet resultert i segregasjon og at minoriteten i stadig mindre grad deltar i eller identifiserer seg med storsamfunnet. Samtidig utviser den samme minoriteten en økende fiendtlighet til omgivelsene.
Den seneste meningsmålingen «Living apart together» tyder på at britiske muslimer er langt mer fundamentalistiske enn i øvrige vestlige land.

I tillegg gir en Yougov-undersøkelse grunnlag for å trekke en ubehagelig konklusjon; et overveldende flertall av majoritetsbefolkningen mener at britiske myndigheter har mistet kontrollen over innvandringen og at de lyver om det overfor offentligheten. Publikum har ikke lenger tillit til sine egne myndigheter i dette spørsmålet.

Motreaksjonen på multikulturens konsekvenser kommer ikke fra den politiske elite, men fra befolkningen som opplever at sammenhengskraften og den gjensidige tilliten i samfunnet er i ferd med å svekkes i betenkelig grad. Kraftigst er så langt den danske reaksjonen:

Herhjemme udløste den multikulturelle ideologi efterhånden en kraftig modreaktion.
Det hænger sammen med, at Danmark har en langt kortere afstand mellem befolkningen og den politiske elite end Storbritannien.
Denne modreaktion lægger vægt på sammenhængskraften og den gensidige tillid i det danske samfund. Den finder det afgørende, at indvandrerne tager del i et fællesskab, der bygger på grundværdierne i dette samfund: demokrati, høj grad af frihed (herunder ytringsfrihed), kvindernes ligestilling, kritisk tænkning uanset autoriteter og dogmer.
Tilhængerne af den multikulturelle model har klart tabt indflydelse i Danmark, og det ved de.

I motsetning til det formodede foregangslandet Storbritannia er det stor oppslutning i befolkningen om dansk innvandringspolitikk, som ellers er sterkt kritisert av FN, EU og de nordiske land:

I Danmark ser det anderledes ud. Der er stor opbakning til indvandringspolitikken.
Samtidig er flere indvandrere kommet i arbejde, flere har fået lærepladser, og stadig færre føler sig diskriminerede.

I Norge søkes enkelte problemstillinger i forhold til integrering og innvandring løst, og Arbeiderpartiet med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i spissen har i den seneste tid forsøkt å orientere seg mot Danmarks praksis, uten å få gjennomslag. I behovet for å tenke nytt hva gjelder integrering fortsetter imidlertid SV og øvrige tilhengere av multikulturalisme å se til Storbritannias modell, og ønsker at Norge følger den britiske kursen. Nye tiltak blir konsekvent avvist, da det hevdes at man ikke vet om en annen kurs eller nye forslag vil fungere.

På bakgrunn av samtlige undersøkelser i Storbritannia kan vi gå ut i fra at vi har fått et solid pekepinn om hva som ikke fungerer – multikulturalisme.

Som bidrag til dansk debatt har Ralph Pittelkow følgende råd; man må ta inn over seg resultatene som foreligger av 30 års politikk i Storbritannia:

Meget af den hjemlige debat kunne undværes, hvis alle gjorde sig klart, at Storbritanniens multikulturelle model er brudt sammen.

Vi kan føye til at de velmenende i Norge også bør kunne forventes å ta seg de harde fakta ad notam når de beskjeftiger seg med innvandrings- og integreringspolitikk. For det er vel aldri slik at noen virkelig ønsker at Norge skal følge etter i den negative samfunnsutviklingen Storbritannia beviselig har pådratt seg på dette området?

Det er nemlig ikke helt utenkelig at annerledeslandet Norge kunne komme til å vise seg å ikke være så veldig annerledes når det kommer til ettervirkninger og tømmermenn forårsaket av en dårlig gjennomtenkt politikk og mislykket ideologi.

Jyllandsposten: Fullblods fiasko