Poli­ti­kerne i Dan­marks to største byer mente det godt, for de ville bare løse noen pro­ble­mer. De gikk der­for i dia­log med reli­giøse repre­sen­tan­ter med de aller beste hen­sik­ter. Men dia­lo­gen resul­terte i 15 for­slag som hoved­sa­ke­lig gikk ut på å påtvinge den danske befolk­nin­gen reli­giøse ret­nings­lin­jer i hver­da­gen, og å begrense bor­ger­nes ytrings­fri­het.

For­sla­gene ble blankt avvist av poli­ti­kere fra venstre til høyre, både kom­mu­nalt og stat­lig.

Avsla­get ble godt mot­tatt av en for­uro­liget befolk­ning, men for­sla­gene for­år­sa­ket like­vel en offent­lig for­ar­gelse som ikke kan påreg­nes glemt med det første.
Dagen etter flom­mer danske aviser over av ledere, kom­men­ta­rer og leser­inn­legg som uttryk­ker uro og sinne. Vi blir nødt til å spørre: kan det tenkes at de vel­me­nende poli­ti­ke­res sta­dige dia­log med reli­giøse repre­sen­tan­ter for å fremme tole­ranse i ste­det bidrar til å fremme en bety­de­lig into­le­ranse og der­for en økt pola­ri­se­ring blant befolk­nin­gen?

I kjøl­van­net av Muham­med-kri­sen ble det klart at dans­kene ikke øns­ker at reli­gion skal være en makt­fak­tor i sam­fun­net. Den opp­fat­nin­gen vil natur­lig nok med­føre at befolk­nin­gen ser med direkte uvilje på myn­dig­he­te­nes dia­log med reli­giøse ledere som agi­te­rer for å oppnå det mot­satte.

ANNONSE

Det fak­tum at man i 2007 kan obser­vere poli­ti­kere som på ramme alvor debat­te­rer inn­fø­ring av reli­giøse ret­nings­lin­jer for offent­lige og pri­vate virk­som­he­ter er bekym­rings­fullt, og må nød­ven­dig­vis føre til en bre­dere og prin­si­pi­ell debatt. For sta­dig flere inn­ser at det til syv­ende og sist hand­ler om hva slags sam­funn de og deres barn skal leve i.

Ralph Pit­tel­kow kom­men­te­rer i Jyl­lands­pos­ten:

Man giver det udse­ende af, at man blot vil bekæmpe dis­kri­mi­na­tion, kri­mi­na­li­tet og andre sam­fund­son­der. Men reelt er det en kamp mod det danske sam­funds his­to­riske arv fra Oplys­nings­ti­den: Adskil­lel­sen af reli­gion og sam­fund, med verds­lige insti­tu­tio­ner. Lige ret­tig­he­der og plig­ter for bor­gerne, uan­set reli­gion. Ytrings­fri­hed og kri­tisk tænk­ning.

Selv om offent­lige repræ­sen­tan­ter har del­ta­get i dia­log­mø­derne, er der ikke antyd­ning af et for­svar for denne arv fra Oplys­nings­ti­den. Ikke et ord om reli­gions­kri­tik. Ikke et ord til advar­sel mod sam­men­smelt­nin­gen af reli­gion og auto­ri­tær poli­tisk ideo­logi.

Det er ikke uten­ke­lig at det mang­lende poli­tiske for­sva­ret for den bestå­ende og fore­trukne sam­funns­ord­ning, og de gjen­tatte for­sø­kene på å endre den til for­del for reli­giøse repre­sen­tan­ters behov, kan komme til å få kon­se­kven­ser for majo­ri­te­tens hold­nin­ger til mino­ri­te­ten på sikt. Og hvilke kon­se­kven­ser vil det få for den delen av mino­ri­te­ten som ikke øns­ker å leve etter de reli­giø­ses anvis­nin­ger, men som like­vel blir tatt til inn­tekt for kra­vene? Fin­nes det noe mate­riale som til­sier at en dia­log basert på reli­giøse krav og ret­nings­lin­jer frem­brin­ger posi­tive resul­ta­ter?

Erfa­rin­gene fra dia­log­mø­tene i Dan­mark tyder sna­rere på det mot­satte.

Den styr­kelse af reli­gio­nens rolle, som anbe­fa­les, vil lægge et vold­somt pres på libe­rale mus­li­mer, der ikke øns­ker at følge de orto­dokse nor­mer. Dette kæmpes­vigt sæt­tes i relief af, at Demo­kra­tiske Mus­li­mer ikke var invi­te­ret til møderne. Det var til gengæld reli­giøse gæs­ter fra den radi­kale moské på Grim­hø­j­vej. Århus Byråd afviste i man­dags de kon­tro­ver­si­elle for­slag. Men det er for­uro­li­gende, at kom­mu­nens poli­ti­kere har kun­net tro, at dette forum var det rette til at udar­bejde for­slag til inte­gra­tion. Lige så for­uro­li­gende er det, at de del­ta­gende embeds­mænd i den grad har ladet stå til.

Den danske erfa­rin­gen er for­øv­rig ikke noe enkelt­stå­ende til­felle: I Stor­bri­tan­nia tok Det Mus­limske Råd til orde for sterke reli­giøse førin­ger i offent­lige sko­ler for to uker siden, og kalte rap­por­ten sin “Mot større for­stå­else”. Disse kra­vene ble hel­ler ikke møtt med den for­stå­el­sen Det Mus­limske Råd hev­der de frem­mer, men der­imot ute­luk­kende hard og his­sig kri­tikk fra samt­lige hold – også mus­limsk. Den offent­lige debat­ten i Stor­bri­tan­nia har blitt har­dere den siste tiden, og de som leder an er ofte mus­limske bor­gere som selv får lide for den økende pola­ri­se­rin­gen de hyper­to­le­rante og offen­sive reli­giøse for­år­sa­ker.

Det samme møns­te­ret gjør seg gjel­dende i hele Europa, og kan ikke len­ger avfeies som enkelt­til­fel­ler begått av noen få reli­giøse makt­men­nesker. På grunn av en rela­tivt ukri­tisk støtte og til­syne­la­tende ende­løs tole­ranse over­for reli­gion på poli­tisk og intel­lek­tu­elt hold kan ikke ima­mer med ambi­sjo­ner om utvi­delse av sin makt­sfære i det offent­lige, og ikke minst innad i den mus­limske mino­ri­tet, sies å være et mar­gi­na­li­sert feno­men. Det er hel­ler ikke et spørs­mål om kul­tu­relle behov – det er i aller høy­este grad et spørs­mål om en poli­tisk legi­ti­mert makt­stil­ling for reli­giøse ledere. Hvil­ket forsk­nings­ma­te­riale gjør at poli­ti­kere og intel­lek­tu­elle antar at en reli­giøs gruppes økte makt vil bidra til en mer vel­lyk­ket sam­funns­ut­vik­ling?

På hjem­me­bane ga arbeids- og inte­gre­rings­mi­nis­ter Bjarne Håkon Hans­sen i går over­ras­kende uttrykk for sin mang­lende tro på noe reli­giøst sam­ar­beid for å løse pro­ble­mer – dagen etter å selv ha til­brakt etter­mid­da­gen i møte med ima­mer for å dis­ku­tere mar­gi­na­li­se­ring og inklu­de­ring:

– Jeg blir vel­dig redd når hoved­ut­ford­rin­gen sti­les til ima­mene. Da kob­les vold­tek­ter til reli­gion. Det er det ingen grunn til. Det er hel­ler ingen tra­di­sjon for å springe til bis­ko­pene når etniske nord­menn vold­tar, sier Hans­sen til Aften­pos­ten.

Nei, det er ikke det, men hvor­for løper da euro­pe­iske poli­ti­kere og intel­lek­tu­elle med en sam­let presse i hælene til ima­mene når det gjel­der så godt som alt annet? Og er det så umu­lig å fore­stille seg at også befolk­nin­gen blir vel­dig redde når poli­ti­kerne ste­dig lar hoved­ut­ford­rin­gen gå til ima­mene når det gjel­der inte­gra­sjon og inn­ret­nin­gen av sam­fun­net for øvrig?

I så fall er på tide å se til Dan­mark eller Stor­bri­tan­nia, og for­søke etter beste evne å for­holde seg til den for­holds­vis syn­lige utvik­lin­gen der: tole­ranse har dår­lige vekst­vil­kår i skyg­gen av til­ta­gende bekym­rin­ger over poli­tisk kur­tise av reli­giøse menn som øns­ker makt. 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Yng­var

    Lars Gule sier i fil­men Naive Norge: Inte­gra­sjon betyr at det norske sam­funn er nødt til å legge mye mye større vekt på tole­ranse, som en grunn­verdi, enn det vi gjør i dag. Uten den evnen til å leve med hver­and­res for­skjel­lige opp­fat­nin­ger vil sam­fun­net bryte sam­men i indre strid, og i ver­ste fall i bor­ger­krig.

    Hvis eksem­pe­let fra Dan­mark er noe å gå etter, og Gule har rett, kan det utle­des to syn:

    1. Inte­gra­sjon er å for­lange at inn­vand­rere (og alle andre) tole­re­rer at ‘det offent­lige rom’ er seku­lært og at sam­funns­li­vet der­for fort­set­ter, mer eller mindre, som før.

    eller

    2. Inte­gra­sjon er å til­rette­legge ‘det offent­lige rom’ for reli­giøse og andre spe­si­fikt mono­kul­tu­relle krav, eller risi­kere at sam­fun­net bry­ter sam­men i indre strid, og i ver­ste fall bor­ger­krig.

    Hvis “tole­ranse” ikke er en enveis­kjørt gate synes det åpen­bart at første punkt er det mest for­nuf­tige og rasjo­nelle, IMHO.

  • Spørs­må­let jeg stil­ler meg etter å ha fulgt spo­rene til den ideo­lo­giske kri­ger Lars Gule er om tøm­mer­stok­ken i hans eget øye er det som gjør det mulig å se fli­sen så tyd­lig i sine fien­ders øye ?

    Pale­sti­nian Media Watch sin rap­port frem­står som meget godt doku­men­tert og kan utvil­somt tjene som et nyt­tig refe­ranse­verk for enhver som måtte inter­es­sere seg for emnet. Vi skal runde av denne artik­ke­len med en gjen­gi­velse av rap­por­tens egen sam­men­fat­tende kon­klu­sjon:

    Et av de mest menings­fulle mål på et folks ideo­logi og aspi­ra­sjo­ner, er dets opp­dra­gelse av ung­dom­men. Av denne grunn videre­fø­rer de nye skole­bø­kene fra PA […] den tra­giske skuf­fel­sen fra tid­li­gere bøker. I ste­det for å opp­dra frem­ti­dige gene­ra­sjo­ner til å leve i fred med Israel, for­her­li­ger PAs skole­bø­ker ter­ror, lærer barn å hate Israel, demo­ni­se­rer Isra­els eksis­tens og defi­ne­rer kam­pen mot Israel som en betin­gel­ses­løs, reli­giøs krig. I ste­det for å søke å mini­mere dagens hat, inn­po­der PAs pen­sum hatet i nye gene­ra­sjo­ners bevisst­het, og frem­stil­ler kon­flik­ten som eksis­ten­si­ell, obli­ga­to­risk og reli­giøs. PAs skole­bø­ker er den beste garanti for at den nye gene­ra­sjon pale­sti­nere kom­mer til å vokse opp til å betrakte Israel som en ille­gi­tim fiende som skal hates, bekjempes og øde­leg­ges, sna­rere enn som en nabo til å for­handle med og, til slutt, leve i fred med. 

    http://www.honestthinking.org/no/pub07/NID.2007.02.09.JTA.Propaganda_i_palestinske_skoleboker.htm

  • Dex­ter­moon

    Ord i rette tid. Det har for­und­ret meg lenge at man (les:myndighetene og myndighetspersoner)stadig løper til mos­keen for å snakke med mus­li­mene. Man gjør da vit­ter­lig ikke det med til­hen­gere av andre reli­gio­ner (annet enn unn­taks­vis)?

    Ved å sta­dig hen­vende seg til ima­mer og ved å besøke mos­ke­ene så gir man jo bare mus­li­mene bekref­telse på at reli­gio­nen deres er vik­tig i sam­men­hen­ger uten­for den pri­vate sfære, hvil­ket den i et seku­lært sam­funn ikke skal være. Man gir dem sam­ti­dig en mulig­het til å tolke dette dit­hen at deres reli­gion er vik­ti­gere enn andres, fordi man ikke gjør det samme med bud­dhis­ter, hin­duer, jøder eller kato­lik­ker. Eller stats­kir­ken, for den del. 

    Der­med blir ikke alt snak­ket om det seku­lære sam­funn så vesent­lig for dem hel­ler, fordi det offi­si­elle Norge taler høy­ere og tyd­li­gere med egne fot­spor inn og ut av mos­ke­ene.

  • Lat­skap og klokke­tro på at intet pro­blem er for stort til at det kan bli større ved kaste flere pen­ger etter det ?

    I til­leg er det et psy­ko­lo­gisk pro­blem som ram­mer sterkt tro­ende . En for­treng­nings­me­ka­nisme og men­tal blok­ke­ring som gjør at de ikke vil innse at de selv er med å for­sterke pro­ble­mene.

    http://www.utrop.no/art.html?artid=11346&catid=1

    Jeg er i mot inte­gre­ring
    Han dri­ver et inte­gre­rings­sen­ter for soma­lisk ung­dom og har mot­tatt mil­lio­ner i stats­støtte de siste årene. I Doku­ment 2 blir lede­ren for sen­te­ret, Moha­med Sheik, avslørt for svin­del og mis­bruk av offent­lig støtte.

  • Eller en motor­vei?

    Sara Azmeh Ras­mus­sen og fem mus­limske menn star­ter nå et nett­verk for mode­rate mus­li­mer. Sha­bana Reh­man er posi­tiv til ini­tia­ti­vet.

    http://www.utrop.no/art.html?catid=1&artid=12224

    Det skal bli spen­nende å isla­mis­te­nes nyt­tige midell­må­dig­he­ters fot­spor inn og ut av mos­ke­ene i denne saken.
    Øre­dø­vende taus­het ?

  • Lars Gule

    Yng­var skri­ver: ”1. Inte­gra­sjon er å for­lange at inn­vand­rere (og alle andre) tole­re­rer at ‘det offent­lige rom’ er seku­lært og at sam­funns­li­vet der­for fort­set­ter, mer eller mindre, som før.”

    Dette er ganske rik­tig og den eneste veien å gå. Dette inne­bæ­rer ikke at det offent­lige rom er fritt for reli­giøse uttrykk. Hvem som helst kan ”misjo­nere” på gater og torg, bruke sine reli­giøse sym­bo­ler osv. Det er en del av ytrings­fri­he­ten også. Og den gjel­der for alle, kristne som mus­li­mer, ate­is­ter så vel som bud­dhis­ter. Det offent­lige rom kan selv­sagt ikke bli tomt for reli­giøse ytrin­ger, men det må være åpent for alle, og vi må være tole­rante nett­opp fordi det da er opp­lagt at menin­ger vil kol­li­dere.

    Å ”til­rette­legge ‘det offent­lige rom’ for reli­giøse og andre spe­si­fikt mono­kul­tu­relle krav,” er helt uak­sep­ta­belt. Ingen kan kreve noen sær­stil­ling eller pri­vi­le­gert plass i det offent­lige rom. Det er nett­opp like­ver­dig­he­ten i ret­ten til å bruke det offent­lige rom – gater og torg, radio og TV, aviser og tids­skrif­ter osv. – som gjør det moderne sam­funns offent­lige rom seku­lært i betyd­nin­gen livs­syns­nøy­tralt (ved at myn­dig­he­tene garan­te­rer like­ver­dig­he­ten). At så noen roper høy­ere enn andre, eller i kraft av sitt antall set­ter større preg på debat­ten og det offent­lige rom­met, det lig­ger i sakens natur.

    Så tole­ranse er abso­lutt en toveis pro­sess. Og det er nok mange inn­vand­rere som har mest å lære i denne sam­men­heng, selv om også nord­menn må utvikle større for­stå­else for hva tole­ranse inne­bæ­rer og kre­ver av oss alle.

  • Vi må la mus­li­mene være into­le­rante hvis ikke er vi into­le­rante. Her er et eksem­pel:

    Our stance is first come, first served,” said air­port direc­tor Steve Ware­ham. “The mes­sage is if you want to drive a tax­i­cab at Min­nea­po­lis-St. Paul Inter­na­tio­nal Air­port, you will serve all custo­mers.”

    Many cabbies dis­agreed, say­ing that the pro­po­sal denies them the right to freely prac­tice their reli­gion. “This is discri­mi­na­tion,” proclai­med Ahmed Shine, a taxi dri­ver for seven years.

    Abdi­fatah Abdi, who said he was speak­ing for an associa­tion of cabdri­vers, said the com­mis­sio­ners “will be jud­ged on your deci­sion.” [Vei­led threat, anyone? —ed.]

    You are deci­ding the liveli­hood of 600 dri­vers and their fami­lies,” Abdi said. “Say no to discri­mi­na­tion. Say yes to jus­tice for the weak.”

    Altså vi dis­kri­mi­ne­rer hvis ikke de mus­limske dro­sje­sjå­fø­rene får dis­kri­mi­nere. Hva skal man gjøre med slikt da? 

  • Lars Gule

    De mus­limske taxis­sjå­fø­rene i Minneapolis-St.Paul pra­ter tull. De har valgt et yrke som inne­bæ­rer å gi ser­vice til alle. En som til­byr sine tje­nes­ter på et mar­ked har IKKE lov til å dis­kri­mi­nere. Det gjel­der dro­sje­sjå­fø­rer, barei­ere, grøn­s­aks­hand­lere osv. Det er hel­ler ikke lov å dis­kri­mi­nere på bolig­mar­ke­det.

    Prin­si­pi­elt gjel­der dette også på ara­beids­mar­ke­det, med et unn­tak for fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner som for­mid­ler bestemte ideo­lo­giske posi­sjo­ner: Human-Etisk For­bund kan ikke påleg­ges å ansette kato­lik­ker, Høyres hoved­or­ga­ni­sa­sjon kan dis­kri­mi­nere en SV’er som søker sek­re­tær­jobb.

    Jeg tror nok norske dro­sje­sjå­fø­rer som ikke vil ta med blinde­hun­der og disse ame­ri­kanske dro­sje­sjå­fø­rene tren­ger en ganske brå opp­våk­ning til den nett­opp mange­kul­tu­relle og man­ge­re­li­giøse vir­ke­lig­he­ten de nå er en del av. Den stil­ler krav til oss alle. 

    Kort sagt: Man kan ikke bruke sine fri- og ret­tig­he­ter til å krenke andres ret­tig­he­ter (her: ret­ten til til­gang til alle mar­ke­dets varer og tje­nes­ter på en like­ver­dig måte).

    De som sier vi skal være “tole­rante” over for en slik into­le­ranse, og ha dia­log om saken, skjøn­ner ikke hvil­ken prak­tisk henge­myr de hav­ner i gjen­nom sin prin­sipp­løs­het. Og joda, det fin­nes en del slike halv­re­lat­vis­ter også her på ber­get.