Kommentar

I Faderens og Sønnens vandring over en ødelagt jord i Cormac McCarthys bok «The Road», er det et spørsmål som går igjen: «Are we the good guys pa?» og hver gang man møter noen: «Are they the bad guys?». Som oftest er svaret ja.

Det er vanskeligere å svare på det første spørsmålet. For fordi far og sønn lever i en ond verden må de forsvare seg mot the bad guys, og det betyr å foreta seg «bad things», som å skyte folk, eller gå fra svake som de ikke har mulighet for å ta seg av. Da spør alltid sønnen: Hvordan kan vi være the good guys, når vi må gjøre slike ting? Og faren prøver å forklare.

Noen ganger holder det hardt.

Det er den situasjonen vi befinner oss i. På en måte rører McCarthy ved noe i verden av idag: nødvendigheten av å være hard mot de harde, for å kunne beskytte sine egne. Det er ikke akkurat en sosialdemokratisk tankegang. Den minner mer om Det gamle testamente, men er kanskje den verden mange lever i, selv om vi nekter å se det.

Den sosialdemokratiske idyllen er under angrep. Av hvem?

En ledende tillitsmann for Sverigedemokratene, får en øks plassert i inngangsdøren. Mannen sitter i rullestol. Han har tidligere mottatt trusler, men ikke like håndfaste. Det er ikke til å misforstå. Samme dag trekker han seg fra alt politisk arbeid. Dette passerer nokså ubemerket i Sverige, og registreres slett ikke i nabolandene, til tross for at det er et flagrant angrep på demokratiet, ikke bare Sverigedemokratene. Når et lovlig politisk parti blir forfulgt med slike midler er noe alvorlig galt. Problemet er bare at det offisielle Sverige langt på vei har legitimert disse angrepene ved å behandle Sverigedemokratene som spedalske, og forsøke å utestenge dem fra den aksepterte debatten. Det er å invitere til politisk vold, av samme type som drepte Pim Fortyun i Nederland.

Det borgerlige, sosialdemokratiske samhället ser bare faren fra høyre, eller det som kalles høyre. Ekstremhögern kalte svenskene det: folk med nynazistiske tendenser. I tillegg kom folk med sterke antipatier mot innvandrere. Idag er det imidlertid en reaksjon mot manglende integrering og ukontrollert innvandring, men samfunnets støtter ønsker å male dem med samme brunfarge. Det virker avskrekkende, men også oppfordrende til selvjustis, lik den Sverigedemokratenes tillitsmann fikk erfare.

Sceneskift.

London og Storbritannia ble på 90-tallet nødhavn for en rekke politiske og religiøse dissentere fra Nord-Afrika og Midtøsten. En av dem er saudi-araberen Mahmud al-Masari. Fra London har han i årevis bekjempet kongedømmet. Han kritiserer korrupsjonen og vanstyret, men ønsker å erstatte det med et islamistisk styre, og støtter Osama bin Laden. Masari er dyktig: hans nettsted fungerer som postkasse for jihadister over hele verden. Her legges videoer av de siste angrep og halshogginger i Irak ut på nett.

I et BBC-program i helgen forklarte Masari i rolige ordelag hvorfor det er riktig og viktig å bruke internett. Han hadde et rasjonelt syn på jihad: uten informasjon, mannskap og penger dør bevegelsen. Alt avhenger av å spre informasjonen gjennom internett. Da mobiliseres soldater og penger. Han ga innblikk i hvor viktig arbeid han gjør fra engelsk jord for jihad, mot Vesten og britiske soldaters liv. Intervjueren Peter Taylor syntes åpenbart at det var drøyt at dette blir gjort fra britisk jord, og forsøkte å få Masari til å ta avstand fra de verste tingene på nettsiden. Men det gjorde ikke Masari: alt kunne forsvares og begrunnes ut fra jihad og islam.

Jeg har hørt om denne mannen, men det gjorde et sterkt inntrykk å se hva han legger ut, og høre ham forklare betydningen av nettet for jihad og forsvaret for død og destruksjon. Masari var «rasjonell», intelligent og visste godt hva han drev med. Når en slik mann kan operere åpent i Storbritannia fem år etter 911 og halvannet år etter 7/7, må man spørre: Hva er det myndighetene tenker på?

Hvis sønnene begynner å tvile på at fedrene kan beskytte dem mot the bad guys, hva da?

Europa er preget av en grenseløshet. Man kritiserer det man kjenner, og det ukjente går man utenom og later som ingenting.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også