Sakset/Fra hofta

Jeg leser vanligvis ikke romaner. Det skyldes følelsen av at få forfattere greier si noe som overgår virkeligheten. Det har store kunstnere alltid gjort. Lagt noe til. Vært som foranskutte lyn.

Cormac McCarthy gjør dette i sin siste bok «The Road». Det er en forferdelig bok. En av de verste jeg noensinne har lest. Du må legge den fra seg, og du glemmer den aldri. Bildene forfølger deg. Den er meget cineastisk.

Man skulle ikke tro at en bok om verdens undergang ville kunne ha en slik effekt. Boken er på ingen måte spekulativ. Hvorfor har den en slik virkning? Jeg tror det er fordi den berører ankerfestene i vår kultur. Jeg forbinder den med Samuel Beckett.

Beckett og eksistensialistene forsøkte å finne noen svar på menneskets situasjon etter krigen og Auschwitz. Dette må bli et dykk ned i det svarte, å bruke skalpellen på virkeligheten. Noe av grunnlaget for det anti-autoritære som idag har gått oss i blodet, ligger i dette oppgjøret, forsøket på å gjøre opp status på en branntomt. Beckett og hans likesinnede fastholdt en slags negativ moral – en avholdenhet – for ikke å leve på illusjoner som gjorde nye forbrytelser mulig. Slik sett er det lite som forbinder dem med vår overflod.

Noen finner bare svartsyn i dette. Det samme kan sies om McCarthys bok. En katastrofe har inntruffet – alt er brent til aske. Dyrelivet er borte, plantene, trærne, alt er dødt. Livet slik vi kjenner det er forsvunnet. Bare noen få mennesker er igjen i et stort tomt øde. Bygningene står, men de er forlatt – spøkelsesbyer.

Akkurat hva som har skjedd fortaper seg i skildringen av en verden som er radikalt annerledes. Selv luften er stinn av aske, og de få gjenlevende må bruke improviserte masker for munnen. De er snart svarte av sot.

Den ytre verden er død, men menneskene klynger seg til livet. Vi følger en far og sønn på vandring mot havet, som de har et vagt håp om kan være annerledes. Den Andre er blitt en fiende. I en verden hvor ikke noe gror eller vokser, er kampen for tilværelsen gått over til kannibalisme. Bander av menn med lange jernrør og lærmasker streifer rundt på jakt etter noe å spise. Brutaliteten kjenner ingen grenser. På en gård finner faren en hemmelig kjellernedgang. Nøden tvinger ham til å være nysgjerrig og ta sjanser. I et kjellerhvelv bor en flokk mennesker, de er nakne, illeluktende, ynkelige. Roper om hjelp. Faren og sønnen flykter. De kan ikke hjelpe. Om natten hører de på avstand skudd og høye rop. Noen andre har funnet dem.

Det er en slags naturromantikk i boken. Mennesket søker ned til vann, slår leir under broer, tenner bål når de tør. Himmelen skifter, det regner og blåser. Men det er hele tiden en påminnelse om det som har vært: fugleskrikene, bladenes rasling, det livgivende sollyset. Det som er igjen er en eneste lang dødsralling.

Man skulle tro det ikke skjer mye i et dødt univers. Men det gjør det: beskrivelsen av et forlatt supermarked der mugg og sopp eter seg inn. Rekken av biler hvor menneskene sitter forkullede. De etterlatte kofferter langs veiene, folk som nektet å gi slipp på sine eiendeler. De korte glimtene av hvordan kaos grep om seg, og bander tok over. Før mørket spiste også dem.

Et forlatt tog, frozen in time, er et mektig symbol på et høyteknologisk samfunn som er stanset, gått av sporet. De går gjennom dette stålmonsteret, ubesværet, det er helt maktesløst.

I denne verden har penger forlengst utspilt sin rolle. Nå er det spørsmål om mat og hva som kan forlenge livet. Faren er en praktisk mann, og vet hele tiden hva som kan brukes. Tilværelsen blir et spørsmål om å finne en trillevogn, om å ha varme klær, og å kunne koble en parafinbrenner så de kan spise varm mat. Hellet varer bare noen dager. Til flukt tvinger dem til å forlate vogna, til de blir bestjålet, eller gutten glemmer å skru igjen krana slik at drivstoffet renner ut.

De søker mot havet, slik menneskene alltid har gjort. Men når de endelig når frem, er også havet blitt et rullende, grått uhyre. Uten måkeskrik. Langs kysten ligger havarerte båter. Det blåser konstant, en slem vind.

Hverken faren eller sønnen har navn. De er «pa» og «the boy». De er opptatt av det som betyr noe, av om menneskene de ser på avstand er «the good guys» eller «the bad guys». Som regel er det de siste. Menneskene tør ikke ta sjanser på at det finnes godhet.

Far og sønn prøver seg på metafysiske samtaler. For å beholde livsgnisten må mennesket tro på noe, ha håp. Det er vanskelig å tro i en mørk verden.

Hva mener McCarthy med boken? Hva har fått ham til å skrive noe så dystert? Rører den ved noen strenger i vår tidsfølelse? Er det derfor den griper så sterkt, eller er det det huggende, poetiske språket? Det ene kan ikke løsrives fra det andre.

Menneskene gjør noe med kloden. Og i stedet for å bremse virker det snarere som om menneskene er i ferd med å ta spranget ut i en overbefolket verden, der alle streber etter høy materiell levestandard. Med kamp om ressurser som resultat.

McCarthy beskriver en slags indre død, en verden som har mistet åndeligheten. Slutten er en beskrivelse av gleden over å fiske ørret. Over hemmelighetene, det tause språket. I fiskens mønster i det klare vannet.

Once there were brook trout in the streams in the mountains. You could see theem standing in the amber current where the white edges of their fins wimpled softly in the flow. They smelled of moss in your hand. Polished and muscular and torsional. On their backs were vermiculate patterns that were maps of the world in its becoming. Maps and mazes. Of a thing which could not be put back. Not be made right again. In the deep glens where they lived all things were older than man and they hummed of mystery.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også