Kommentar

In an electronic age, a present-tense culture, we assume that social progress is like technological progress: it can’t be reversed. Jusgt as you can’t disinvent the internal combustion engine, so you can’t disinvent women’s rights. Just as the horse and the buggy yielded to the steam train and the Ford Model T and the passenger jet, so the advanced social-democratic society will march onward to state day care and thirty-hour work weeks and gay marriage and ever greater ethnic diversity – and nothing can turn it back, certainly not a lot of seventh-century weirdbeards.

Mark Steyn i America Alone, s. 200

Vi befinner oss i en situasjon som kan minne om 30-årenes Tyskland. Hvor det for intellektuelle og kultureliten var erkjennelsesmessig umulig å godta det nazistene sto for: i betydningen – det ga ingen mening. Det var hinsides deres forestillingsverden. Derfor kvapp jeg da jeg leste kronikken til den anonyme homofile muslimen i Aftenposten igår, som sa det var utenkelig å fortelle foreldrene. «Det ga ingen logikk». Det var som om han sa at han fremdeles holdt fast ved deres logikk, og i deres verden finnes det ikke homofile. Det er en viktig forskjell på om man anerkjenner noe, selv om man misliker det sterkt, eller om det ikke eksisterer.

Stilt overfor disse nye verdener, ser vi en reetablering av en borgerlig offentlighet, med fasade og en bigott kultur. Hykleriet er på full fart inn igjen. Det forfatterne i siste halvdel av det 19. århunderede og første halvdel av 20. sloss mot.

Det slo meg da jeg leste den litt hysteriske kommentaren til en journalist i Aftenposten med fremmedkulturell bakgrunn, om filmen «Naive Norge», som het noe sånt som: «Hvem skal beskytte oss nå?», at de vellykkede innvandrerne fra muslim-dominerte land integreres inn i en borgerlig kultur, der begge parter forsvarer et verdensbilde. Den brutale virkeligheten må ikke slippe inn. Da begynner man å skrike opp om at man er som jødene i 30-årene. Det er en klassisk avvergemekanisme.

Skal man overleve må man vite å analysere og sette navn på de ulike avvergeteknikkene. Husk at det ofte er et spørsmål om å forsvare en opparbeidet identitet. Men like fullt, er det journalistikkens oppgave å vise verden som den er, og Helle Merete Brix lille epistel, sier hva som er galt med det meste av det som skrives.