Kommentar

saadcloseupsmall.jpg

At noen skarve karikaturtegninger i en dansk avis kan utløse reaksjoner i Midtøsten, skyldes at Danmark og Europa for øvrig har fått et stort muslimsk mindretall. En minoritet innenfor denne ønsker å diktere rammene for den offentlige debatt.

I stedet for å senke nakken og spørre, er det verdt det, bør man heller løfte hodet og se at kampen om ytringsfriheten er den samme i Midtøsten som i Europa. Begge steder forsøker islamistiske krefter å slå ned på retten til fri kritikk. I Midtøsten har de kommet «mye lenger». Der kan de skremme liberalere til taushet. Nettopp derfor er det så viktig at vi i Europa ikke gjør knefall for de samme kreftene. Et tilbaketog, en unnskyldning for tegningene med forsikringer om at det ikke vil skje igjen, vil legge premissene for hva som er lov å si i fremtiden. Saken kan danne presedens: Er det noe man ikke liker, er det bare å sette igang romlingen, med demonstrasjoner, trusler og mobilisering av myndigheter og opinion i den arabiske verden.

En ser helt klart at deler av dansk næringsliv ønsker en slik avbikt. Men dansk opinion gjør det ikke.

I Norge har utenriksministeren forsikret at visse muslimers sensitivitet er viktigere enn ytringsfrihet. Hadde norske medier forstått betydningen av denne saken, hadde i det minst et par av avisene trykket tegningene for at folk selv skulle kunne gjøre seg opp en mening. Den eneste jeg har sett som ser konsekvensene av denne linjen, er Aftenpostens debatt-redaktør Knut Olav Åmås i en lørdagskommentar.

Draps-fatwaen mot Salman Rushdie og alle som måtte ha med boken «Sataniske vers» å gjøre, var utløsende for attentatforsøket på hans norske forlegger William Nygaard. Men vi er i mindre grad opptatt av hvor tøft det er for liberale stemmer i den arabiske verden.

En av de mest kjente er egypteren Saad Eddin Ibrahim (bildet). Ibrahim var leder for the Ibn Khaldun Center for Development Studies i Kairo. Ibn Khaldun var en de siste store intellektuelle i det som kalles islams gullalder. Han er kjent som historiker, «sosiolog» og reisebeskriver. For Ibrahim er det et navn som forplikter, men myndighetene oppfatter det annerledes.

I 1994 arrangerte Ibrahim en konferanse om rettighetene til Egypts minoriteter, særlig kopterne, som altså nedstammer fra de første kristne utenfor Israel. Året etter sørget han for at observatører overvåket parlamentsvalget. De fant mye å kritisere. Allerede den gang var Mubaraks regime i ferd med å forfalle til nepotisme og korrupsjon. Egypt var blitt styrt av unntakslover etter drapet på president Sadat i 1981. Men disse var blitt et skalkeskjul for maktmisbruk, undertrykkelse og et middel til å berike seg.

En annen lite påaktet side ved de autoritære regimene i Midtøsten er at de inngikk en hestehandel med de konservative muslimske lederne. Regimet sørget for at de fikk konsesjoner mot at de radikale elementene ble holdt nede. Men ikke bare de radikale. Også liberale stemmer, både religiøse og ikke-religiøse blir holdt nede. Det er egentlig en oppskrift på forsteining og stagnasjon.

Ingen er mer klar over dette enn Ibrahim:

Societies that restrict the space for citizens to participate and express dissent will eventually spawn a twisted, angry and lethal response.»

De liberale er sårbare, og kan lett slås ned. De radikale islamistene arbeider i det skjulte, og suger næring fra både systemets trangsyn og voldelighet og ønsker om å gjøre opp med korrupsjonen. Det samme som i dag hylles ved Hamas’ seier i Palestina.

I 2000 brøt det ut riktig stygge forfølgelser av kopterne. Ibrahim fikk laget et opprop mot denne volden, og nå begynte Mubarak å få nok. En slik kritikk ble oppfattet som unasjonal. Myndighetene fant frem en nedstøvet lov fra 1920-årene. 30. juni 2000 ble Ibrahim og 27 andre arrestert. I sju måneder varte rettssaken for en sikkerhetsdomstol, en militærlignende domstol som opererer på egne betingelser. Dommen lød på sju års fengsel for Ibrahim. En av anklagene lød på at Ibrahim hadde mottatt penger fra EU til sitt senter. En ikke spesielt smart anklage, for det utløste EUs irritasjon.

Ibrahim hadde flere slag mens han satt i fengsel. Saken kom opp på nytt i juli 2002. Igjen var anklagen bakvaskelse av Egypt i utlandet, og uttalelsen fra ti år tilbake om at Egypt undertrykker kopterne. Dommen på sju år ble stående.

I august samme år grep president Bush inn. Egypt mottar hvert år 2 milliarder dollar av USA. Bush skrev at en økning på 130 millioner dollar ville bli holdt tilbake til Ibrahim hadde fått en rettferdig rettssak. Noen måneder senere ble saken tatt opp igjen, og Ibrahim frikjent.

Det er den samme kampen man kjemper når man forsvarer Jyllands-Postens rett til å trykke tegninger av Profeten. Jeg tviler sterkt på at en europeisk avis vil gjøre noe lignende med det første. Men en unnskyldning og beklagelse vil være en carte blanche til krefter som ønsker å diktere debatten. Man må være blind for ikke å se dette opplagte faktum. Likevel tier P.E.N., Fritt Ord, Forfatterforeningen og Amnesty, og Klassekampen synes det er viktigere å forsvare David Irving.

Les også

-
-
-
-
-
-
-