Marinemaleren Ivan Storm Juliussen har aldri vært stueren i det finkulturelle kunstmiljøet. Han har hatt alle odds mot seg, født som tater og levd livet som kunstnerbohem og figurativ skutemaler helt utenfor kritikernes vurderingskategorier og historiske peilepunkter. Ser man på Juliussens barokkinspirerte marinemalerier er det ikke noen nevneverdige mangler på tekniske spesifikasjoner og kunstneriske kvaliteter. Det er ikke der Juliussen bommer. I følge kritikerne tar han feil i både tid, malemåte og motivvalg.

Jeg leser noe forsinket i Stavanger Aftenblad at avisens kunstanmelder Trond Borgen har fått Juliussens malerier i vrangstrupen (Utstilt i Kinokino Sandnes). Han har funnet ut at det er kitsch og ikke kunst, selv om masseproduksjon av kitschobjekter er sett på som seriøs kunst siden Andy Warhols Brillo-bokser. Både pop og kitsch inngår i dag i samlernes kulturelle kapital. Så hvorfor herser Trond Borgen så uhemmet med Juliussens marine-maleri. Selv har jeg funnet ham kunstnerisk proff nok til å få plass i min bok «For fulle segl» (Om norsk marine-maleri).

I sin kritikk av Juliussens malerier tenker og argumenterer Trond Borgen som en modernistisk hobbyfilosof uten historisk gangsyn. Historiske epoker blir her tilbakelagt og kan ikke revitaliseres. Da blir det kopi og kitsch. Det er en historieoppfatning som konsekvent favoriserer det nye i et tidsforløp og hindrer fruktbare tilbakeblikk. «Kunstbegrepet endrer seg, det formes stadig bl.a. av kunstens utvikling – at kunsten ikke er statisk, gjør at den har sin kunsthistorie. Den kan ikke fornektes».

Denne historieoppfatningen dukker opp på slutten av 1800-tallet som en utviklingsteori og en permanent jakt på det nye i kunsten og kulturen. Det er tid for avantgarde og kunstneriske overskridelser, brudd og ideologisk engasjement. Vi skal merke oss et det ikke er kunsten i seg selv som vil ha utvikling, slik Borgen hevder, men en opprørsk tidsånd, en moderne sådan, som legger premissene for en negativ holdning til fortiden.

Trond Borgens dømmekraft henger fast i denne historiske vrangtenkningen, som paradoksalt nok aldri kan vitalisere fortiden. Man trenger ikke å fordype seg i europeisk kunst og arkitektur for å se at de fleste epokeskifter bygger på en revitalisering av tidligere stilperioder. Hvis det finnes en utvikling i kunstens historie, noe som bare er en antagelse, så skyldes den ikke en indre historisk dynamikk, men at hver epoke fornyer seg gjennom tilbakeblikk på fortiden.

Det barokke marinemaleriet hadde sin storhetstid på1600-tallet da seglskutene ble formgitt etter alle kunstens regler, og da mener jeg i estetisk forstand. Det er denne estetikken i en kamp mellom naturkrefter og formgitt viljestyrke som kunstneren tester ut på sitt lerret. Barokkmalerne hadde nok mer faglige ressurser innabords enn Ivan Storm Juliussen. De hadde et solid læremiljø og faglige kollektiver som forvandlet maleriske standarder til kunstneriske kvaliteter. Noe slikt finnes ikke i dag. Storm Juliussen må bygge dette opp på egne maleriske erfaringer, men med de rette forbilder.

Det er noe gammelmodig og historisk fastlåst i Trond Borgens kitsch-problematikk. Man kan også kalle det fortidsangst, et psykologisk oppheng som hindrer kunstfaglige aktører i å forstå både fortidens kunst og samtidens kaotiske uttrykksformer. I dag er ikke kitschen noe problem. Den er blitt et stuerent kunstuttrykk for så vel samlere som respektable museer. I Trond Borgens kritikk av Ivan Storm Juliussens marinemalerier finnes ikke et eneste kunstnerisk kriterium. Forståelig nok. Da den konseptuelle vendingen på 80-tallet oppløste kunstens verkkarakter, forsvant også alle visuelle kvaliteter. Det kalles kunstens avvikling.