USA forandres radikalt gjennom politisering av statsinstitusjonene og omgjøring av dem til våpen mot ytre og indre fiender. EU lærer av USA. Unionen fordypes sektorvis. Energi er den viktigste etter euro, og her spiller Norge en ledende rolle, uten at det kommer innbyggerne til gode.

Regjeringen kunne lent seg mot Brussel og forlangt ordninger som f.eks. kom fiskerne til gode. Men det ligger fjernt fra Støre, som tillater at Norge omtales som en bølle i fiskeriforhandlingene. Han kunne ikke drømme om å minne Brussel om at de ikke skal ta norsk strøm og gass for gitt. Det er faktisk norske skattebetalere som betaler prisen.

Denne sammenhengen er totalt fraværende i Ap’s indre oppgjør. Så lenge landsstyret og ledelsen ikke tør se virkeligheten i hvitøyet, vil tilbakegangen fortsette. Jan Christian Vestre kan snakke til han blir blå. Velgerne er ikke dumme. Innbyggerne på Sør-Vestlandet klarer å lese en strømregning og legge sammen to og to.

Nå har Ursula von der Leyen startet en helseunion, og Norge vil selvfølgelig være med. Ingvild Kjerkol reiste i dag til Brussel for å melde Norge på. NRK og NTB gjør seg dumme og later som om de ikke forstår tegningen.

Norge skal sys inn i imperiet. De føler seg smigret over å få være med. Slik kelnere på fine restauranter kan være mer snobbete enn kundene, er norske politikere smigret over å få spise kirsebær med de store. Det er jo norske skattebetalere som tar regningen.

Hvor lang tid vil det ta før vanlige folk forstår at det er en sammenheng mellom strømpriser, drivstoffpriser, inflasjon, rente og svak krone?

Alt er styrt og villet politikk. Støre satte vogna i bevegelse, og den ruller over stadig flere.

Da er det Støre står opp og sier at Ap skal ta vare på dem som rammes.

Det er toppen av frekkhet og arroganse: Man fører en politikk som skaper forskjeller og rammer dem som har minst, og deretter synes man synd på dem og lover å hjelpe.

Overklassens veldedighet har vendt tilbake, nå forkledt som sosialdemokrati.

Arbeiderklassen plukket opp hansken og kalte det klassekamp. De ville ha verdighet og selvrespekt, ikke almisser.

Nå er det klassekamp ovenfra og ned. Ap’s historie snudd på hodet. Slik går det når man innsetter en overklassegutt fra Oslo-gettoen Ris til å lede Arbeiderpartiet.

Det er psykologisk og politisk umulig for Støre og hans koryfeer å endre kurs. Støre klarer ikke annet enn å servere bullshit. Mediene protesterer ikke. De er i samme businessen. Men velgerne begynner kanskje å få nok? Eller må det enda et valg til?

Støre gir seg ikke. Han ofrer gladelig Arbeiderpartiet for å kunne bli sittende.

Det er ikke bare av forfengelighet.

Støre føler seg på hjemmebane i Brussel, Paris og Berlin. Der har man en århundrelang tradisjon for maktkonsentrasjon og elitisme.

Det pleide å være det motsatte av hva Arbeiderpartiet sto for. Vi har skrytt av at vi sto for individualisme. Det er bare når noen ikke ser og hører oss. Da er vi modige. Nå er vi blitt som umælende «dyr».

Dissonans

Hvordan reagerte landsstyret på den åpenbare dissonansen mellom valgresultatet og Støres analyse?

Støre vet å dobbeltkommunisere det selvfølgelige som «ærlighet»; at resultatet var «for dårlig». Når han hekter på at det er «hans ansvar», er det et formelt ansvar, ikke et reelt. Da ville han stilt sin plass til disposisjon.

– Jeg vil være helt ærlig og si: Valget ga samlet sett et altfor dårlig resultat for Arbeiderpartiet. Det er også samlet sett mitt ansvar, sa Støre da han talte til landsstyremøtet i partiet mandag formiddag.

Landsstyret var trengt opp i et hjørne av en leder som ikke ville innrømme noe som helst. Deres eneste utvei var å hylle lederen. Alle andre utveier var stengt.

Da han en halvtimes tid senere takket for seg, var det til stående applaus og med tilløp til jubelscener i Folkets Hus i Oslo.

Jubelscener for et resultat som gjorde Høyre til landets største parti! Dette var en maktdemonstrasjon som var en Ursula von der Leyen verdig.

NTB bemerket tørt:

Bifallet kan tolkes slik at partiet ønsker å vise at det slutter opp om ledelsen og Støre.

Noen mer tragisk avslutning på Arbeiderpartiets epoke i norsk politikk kan knapt tenkes. Den varte altså i 99 år.

Hovedtaler på møtet er Kjell Skartveit: