«Hva skal vi skrive om?» Spørsmålet kom opp under en samtale lørdag morgen. En venninne ringte, og vi oppdaget raskt at vi begge var i nøyaktig samme situasjon: Vi er begge skrivende mennesker – som ikke lenger kan skrive. Eller kan og kan. Vi kan absolutt skrive, og det er ikke det at det mangler viktige ting å skrive om i Sverige i dag. I stedet er det for mange ting å skrive om, så mange at det er lett å bli lam ved tastaturet.

Hva skal man velge? De daglige skyteepisodene og rekordmange drapene er viktige å markere. Like viktig er det å skrive om de kriminelle gjengene, de tapte forstedene, politiets inkompetanse – eller hvorfor ikke skrive om inkompetansen til politikerne? Vi må skrive om hvordan Socialdemokraterna har brukt et århundre på å skape en ettpartistat der sosialismen har marinert alt og alle så effektivt at det ikke finnes noen fungerende politisk opposisjon.

Vi burde skrive om hvordan bedrifter legges ned på grunn av strømpriser, hvordan familier ikke lenger kan betale regningene sine, og hvordan foreldre hopper over måltider, slik at barna kan spise. Eller om hvordan befolkningen i landet med verdens høyeste skatter nå blir bedt om å bygge hytter under kjøkkenbordene for ikke å fryse i hjel denne vinteren. Eller om hvordan media viser sin sosialistiske og aktivistiske agenda ved å legge skylden for alle aktuelle samfunnsproblemer på regjeringen som ikke engang har tiltrådt ennå. Fremfor alt bør vi skrive om de psykologiske mekanismene til en hel befolkning som lar alt dette fortsette år etter år etter år …

Det mangler ikke på varsler.

Likevel. Likevel er det vanskelig å skrive, eller kanskje det er derfor. Å være svensk i dag er å leve i konstant kognitiv dissonans, i sammenhenger som er så åpenbart ulogiske at det er vanskelig å navigere gjennom dem. Det burde være helt umulig at Sverige – mitt Sverige, det helt fantastiske landet jeg vokste opp i – har blitt til det samfunnet i fritt fall som jeg opplever i dag.

Jeg burde ikke oppleve det jeg gjør, så handler det om fantasi? Jeg skulle faktisk ønske det var sånn, at det bare var fordi jeg og vennene mine er for negative og kritiske, at vi leter etter feil i et samfunn som verken er bedre eller verre enn andre. Likevel kan jeg ikke bortforklare mine egne opplevelser, og når jeg snakker med andre rundt meg, blir det tydelig at jeg ikke er den eneste som har det slik. Det er for mye, for illevarslende, for vanskelig å fatte – for oss som vil skrive om elendigheten, men samtidig også for dem vi skriver for.

Kan vi skrive om Sverige lenger? Kan noen orke å lese mer?

Hånden på hjertet, det spiller nok ingen rolle. Så lenge denne utviklingen fortsetter, så lenge Sverige er på vei mot stupet, har vi ikke noe valg. Eller har vi allerede falt over kanten? Krasjer vi mot steinene der nede? Vi må uansett skrive og håpe at folk har lyst til å lese.

Vi må skrive om alt det negative som faktisk skjer – men også om de positive lysglimtene, om mulige veier ut av galskapen. Sammen kan vi forhåpentligvis snu trenden, eller i det minste redusere hastigheten på sammenbruddet. Hvis vi ikke kan redde Sverige, kan vi muligens vise verden et avskrekkende eksempel ved å hindre at flere land følger i Sveriges fotspor. Andre må lytte. Andre må rett og slett lytte, for å la det være vil koste liv.

Men fra tid til annen må vi også stoppe opp for å trekke pusten og samle krefter. Der er vi nå, venninnen min og jeg. Vi samler krefter til å skrive igjen, men det vil ikke virkeligheten vente på. Det blir nye skyteepisoder, nye drap, mer elendighet. Tastaturene våre vil gå varme. Slik ser Sverige ut, og det gjør vondt.

 

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.