oksholen-tore1

Boikott-aktivistene i det akademiske miljøet i Trondheim er nok en gang i sving. Enhver situasjon som kan brukes i kampanjen mot Israel, utnyttes maksimalt i tråd med aktivistene og BDS-bevegelsens (Boycott, Divestment, Sanctions) intensjoner. At Olje- og energidepartementet reiser til Israel nå i september med forskere fra NTNU med i følget, er en anledning boikotterne ikke lar gå fra seg.

Den venstreekstreme, nå pensjonerte førstelektoren og Palestina-aktivisten Peder Martin Lysestøl er gitt spalteplass både i Adresseavisen og Universitetsavisa for å klage over tingenes tilstand. Han sutret over at NTNU hadde nektet Palestinakomitéen standplass på campus, og sutringen ga uttelling, for allerede dagen etter meddelte Universitetsavisa (UA) at Palestinakomiteen likevel får standplass.

Et kort leserinnlegg kalt «Likebehandling» i Adresseavisen noen dager senere, sier alt om hvordan Israels venner er vant til å få nei – og respekterer et nei. Innlegget er underskrevet av Bjarte-Larsson, styremedlem i Israels Venner i Norge (IVIN)

ANNONSE

Likebehandling.
Ser at Peder Martin Lysestøl er tildelt en helside på å klage over at Palestinakomiteen ikke får ha stand ved NTNU (Adresseavisen 30.08). Jeg kan fortelle Lysestøl at undertegnede også er nektet å ha stand der.

Lysestøl har i alle år vært aktiv i anti-demokratiske bevegelser som AKP (m-l), så hans målrettede agitasjon mot Midtøstens eneste demokrati er helt i tråd med hans politiske preferanser forøvrig. Lysestøl (side 27) levner ingen tvil om sin agenda:

-Israel er en rasistisk stat og et rått klassesamfunn

De anti-israelske kreftene ved NTNU trynet skikkelig i 2009 da de forsøkte seg på en akademisk boikott av Israel. Styret ved NTNU sa nei til boikott, men aktivistene fikk kanskje et enda større prestisjenederlag da anerkjente vitenskapsmenn – worldwide – skrev under et opprop der de ba om å bli boikottet av NTNU dersom Israel skulle boikottes. Her risikerte Trondheim å bli satt på et pinlig verdenskart. Det hadde vært uutholdelig om et middelmådig universitet i Norge skulle risikere å bli boikottet av nobelprisvinnere.

Boikott-aktivistene mener selvfølgelig ikke seriøst at de vil boikotte Israel. De har ikke til hensikt hverken å kvitte seg med smarttelefonene sine eller nekte å la seg undersøke med medisinsk teknologi og utstyr fra Israel. Tenk om de virkelig hadde ment noe med boikotten og flyttet seg fra tastaturet og datamaskinene sine for godt. Det er selvfølgelig for godt til å være sant. Alt pratet om boikott ved NTNU handler om akkurat det samme overalt hvor BDS-bevegelsen opererer. Man ønsker å assosiere jødestaten med noe negativt. Folk skal føle ubehag ved Israel, landet skal isoleres og folk skal skremmes fra å snakke sant og heller fortsette å lyve om at Israel bryter Folkeretten og er en apartheid-stat der rasismen og råskapen er satt i system.

En artikkel (7. september) om NTNU-student Sigrid Sivertsen Haugan som er utestengt fra Israel i 10 år er en god historie for mediene, men kan de tro at vi ukritisk svelger historien? Fr Haugans argumentasjon og ordvalg er umiskjennelig for BDS-aktivister.

– Personlig synes jeg det er en veldig dårlig ide. Israel har en regjering som dreier lenger og lenger til høyre, landet blir mer og mer nasjonalistisk, og har et folk som lever i total fornektelse. I en slik situasjon er det nødvendig med et internasjonalt press, med boikott og sanksjoner mot Israel. Jeg synes det er et ansvar verdenssamfunnet har, og som jeg synes NTNU bør ta på alvor.

Universitetsavisas redaktør, Tore Oksholen (foto) blandet seg tidligere i sommer inn i debatten – ikke for å diskutere sak, men for å henge ut Israel-venner. Det er nemlig de som kveler debatten, serverer gørr og har onde hensikter.

UAs kommentarfelt har vært utsatt for noe som best kan karakteriseres som et regn av gørr den siste uka.

(…)

Den innledende anvendelsen av begrepet «nettroll» er muligens misvisende. Nettrolls aktiviteter oppleves som ubehagelige, uten at man nødvendigvis får øye på noen overordnet plan med det hele, utover å rakke ned på personer, eller grupper, man ikke liker. I dette tilfellet er det imidlertid mulig å se noe som likner en hensikt.

Redaktør Oksholen, en selvutnevnt ridder som står imot trykket fra gørra.

Dette trykket utgjør en utfordring for den åpne og frie diskursen – ved NTNU som i samfunnet ellers. Det er en utfordring vi tar. Det er imidlertid verd å merke seg at det i all hovedsak er fra denne kanten at NTNUs engasjement i oljeforskning i Israel blir forsvart.

Som borger av lille Trondheim og jevnlig leser av Adresseavisen og UA er det lett å se båndene mellom lokale medier, Palestinakomiteen og den politiske makta i byen. I rådhuset sitter tidligere leder av Palestinakomiteen, Venke Aarethun og er ordførerens politiske rådgiver! I dette klimaet er det alt annet enn lett å nå frem med kunnskap som gir mer balanse i debatten om Midtøsten. Palestina-mafiaen føles allestedsnærværende.

Det faktum at Israel blinkes ut som syndebukk og forsøkes boikottes ved universiteter, ikke bare i Trondheim, men verden over, er et sykdomstegn som må møtes med kunnskap, god informasjon og en åpen og fri debatt. Men hvem kveler egentlig debatter og ødelegger for meningsmotstandere? Palestinaaktivister respekterer ikke sine meningsmotstandere. Istedenfor respekt møter Israel-venner total mangel på respekt. Ja, de har i vår egen hovedstad blitt slått ned ene alene for å vise sympati med Israel. Det er dette som er virkeligheten. Det er ikke bare ved amerikanske universiteter at venstresidens aktivister bøller bort dem som er uenige med dem.

Ingen Israel-venner i Trondheim er blitt fysisk angrepet og mørbanket slik det skjedde under opptøyene i Oslo i 2009, men også i Trondheim har det vært problemer. Typisk nok har Palestina-aktivister forstyrret og stjålet israelske flagg fra Israel-venners stand. De kontrollerte fullstendig hvem som ble invitert til NTNUs forelesningsrekke i forbindelse med boikott-forsøket i 2009, og den ene forelesningen de ikke kontrollerte – den med Alan Dershowitz i 2011– kunne de ikke tåle. De forsøkte tvert imot å ødelegge. Jeg var selv vitne til hvordan Palestina-demonstranter forsøkte å lage kvalm og bråk slik at jus-professoren fra Harvard ikke skulle få frembringe sitt budskap. All honnør til vaktene som fikk stoppet forsøkene før de utartet. Aktivistene ønsket ikke å lytte til Dershowitz som hadde gode argumenter for å si at Israel hverken bryter Folkeretten eller FN-resolusjon 242. Men den sannheten ville ikke aktivistene lytte til. Media ville ikke lytte. Oksholen ville ikke lytte. Og den øverste politiske ledelse ville ikke lytte.

Trondheims Palestina-mafia stenger sannhet ute og legger redeligheten igjen hjemme. De fremstiller seg selv som ofre og Israel-venner som gørr. Velkommen til Adresseavisen, UA, Palestinakomiteen, til byens ordfører og rådhuset. Velkommen til BDS, avdeling Trondheim!

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629