Norge skal redde Europa, ja, i prinsippet hele verden! Vi skal fikse Tysklands og Europas selvpåførte energikrise. Koste hva det koste vil for norske strømkunder.

I solidaritetens navn skal vi gi strømmen vår til Tyskland, og alle andre som vil ha den. Slik tror vi at vi redder verden, og slik får vi god samvittighet.

– Det er krig i Europa! Statsminister Støre sier det med ettertrykk og patos. Dette er både hans forklaring på «strømkrisen», og hans forsøk på moralsk utpressing: Vi må bidra i kampen mot tyranniet, og for det gode.

Vårt bidrag denne torsdagen var å betale 5,89 kroner kilowattimen her i strømregion sørvest, hvor jeg sitter og ser partilederdebatten.

Jeg får assosiasjoner til religion. Norge skal ta rollen som Kristus, vi skal redde verden. Dette overmotet er gjenkjennelig. Norske politikere elsker slike stormannsgale vyer, de ønsker å bli beundret av sine kollegaer i andre land.

Vi har hørt det før, i mange forskjellige forkledninger: Norge som «humanitær stormakt» er en av de mest perverterte variantene. En stund skulle vi løse konflikter i mange land, men alltid land langt borte: i Sri Lanka, Sudan, Colombia. Det endte oppskriftsmessig i fiasko, men konsekvensene for den enkelte nordmann var ubetydelige.

Det kan man knapt si om det kraft-armageddon vi gjennomlever nå. Men det ville være synd å si at den erkjennelsen har glidd inn inn hos flertallet av våre fremste folkevalgte, og ganske særlig hos regjeringen.

En vanlig familie i en vanlig bolig vil fort kunne få en årlig strømregning på 45.000 kroner – med strømstøtte, sa Solvang, og henvendte seg til statsministeren:

– Dette gjør folk fattigere, Jonas Gahr Støre.

– Ja.

– Ja..? Solvang gjentar Støres svar med spørrende, vantro stemme.

– I mitt parti er kraft en del av historiefortellingen, messer Støre, og jeg merker meg at han sier historiefortellingen. Forbindelsen med historien er brutt. Det er bare fortellingen igjen.

Hvorfor?

Hvorfor er det en blodrød kommunist som nå står i Arendal og argumenterer for en fornuftig energipolitikk og krever «full statlig styring på arvesølvet vårt»? Slik politikk var Arbeiderpartiet eksponent for i alle år. Hvorfor er det slutt nå?

– Kan du forholde deg til hvor usosialt dette er? spør Solvang, hvorpå Støre begynner på en tirade om hvor mange milliarder regjeringen i sin godhet «gir» til strømkundene i «strømstøtte».

– Det krig i Europa! Vadimir Putin herjer i europa! nærmest roper Støre. Faktum er at strømprisene begynte å stige lenge før krigen i Ukraina.

Det er Rødt-leder Moxnes som stjeler showet. Det er han som målbærer det folk tenker om det skårfestet politikerne har satt oss i. Sylvi Listhaug hamrer også løs, men uten Moxnes’ store fortrinn: hans parti har ikke noe ansvar for dagens uføre. Det har Listhaugs parti, som må slite med at partiet har hatt flere statsråder med ansvar for uttalelser og beslutninger som i dag står i et grelt lys. Dét er Listhaugs klamp om foten i denne debatten.

– Høy pris skal gi strømsparing, det er kynisk, påpekte Moxnes i en av sine mange presise nålestikk mot regjeringen.

Uansett er opposisjonen mot den førte politikken i klart mindretall; den består av Rødt, SV og Frp. Alle de øvrige er i grove trekk enige om at vi må vise «solidaritet» med Europa og verden. Det gjør vi ved å utsette oss for konsekvensene av en katastrofalt feilslått energipolitikk hos våre europeiske naboer, særlig Tyskland. Vi tar på oss verdens synder.

– Jeg vil ikke være med på kritikken mot Tyskland, sa Støre, og fremhevet at Tyskland skal bygge vindkraft på to prosent av landets areale.

I tillegg til det norske redde-verden-komplekset, kommer både denne og den forrige regjerings iver etter å tilfredsstille EU. I denne saken  skal det godt gjøres å se forskjell på Ap og Høyre. Erna Solberg jublet over åpningen av Nordlink-kabelen fra Tonstad i Agder til Wilster i Schleswig-Holstein så sent som i mai i fjor. Men velgerne straffer kun Ap og Sp. Høyre går fri.

Også Ap-lederen har politisk prestisje knyttet til strømleveranser til Tyskland. 10-års kontrakten med Deutsche Bahn ble inngått i forbindelse med Støres Tyskland-besøk.

Listhaug viste til Støres uttalelser til VG tidligere samme dag:

– For deg er det viktigere å eksportere strøm enn å være statsminister. Da vil jeg si du trenger avløsning.

Finansminister og Sp-leder Slagsvold Vedum ser definitivt ikke ut til å trives i rollen som Ap’s støttehjul, men det er dét han er. Han står i en umulig spagat.

Det må være veldig smertefullt å være Sp-leder nå. Med rekordhøye drivstoffpriser og strømpriser, og ute av stand til å protestere på regjeringens EU-tilpasning av norsk energipolitikk. Også Vedum fant det opportunt å ty til krigen for å forklare hvorfor regjeringen må begrense pengebruken; det kommer flyktninger fra Ukraina, og de koster penger.

Det er betegnende at MDGs avtroppende partileder ble ganske usynlig i debatten. Bastholm mente forutsigbart nok at løsningen var energisparing, og at vi bare måtte venne oss til høye strømpriser.

Mot slutten av debatten begynte Erna Solberg å snakke om hvordan Europa i sin godhet hadde delt sine korona-vaksiner med Norge: – Vi er en del av et europeisk fellesskap, og da må også vi av og til stille opp, sa Solberg.

Listhaug ville ikke være med på at Norge ikke er solidarisk:

– Norge stiller opp, vi eksporterer enorme mengder gass til Europa! Det det dreier seg om nå, er at norske strømkunder må få en bærekraftig strømpris. Nå er problemet at minstepensjonister og vanlige folk sliter i vårt eget land, og da må vi vise solidaritet med dem. Vi skal være solidarisk med Europa, men hovedpoenget for norske politikere, er å ta vare på landet vårt, sa Frp-lederen.

– Da skal vi være glad for at Tyskland ikke tenkte slik da vi fikk vaksiner, repliserte Erna, som fikk siste ord.

Høyre-lederen slapp dermed å bli konfrontert med at Tyskland på spektakulært vis har spent bein på seg selv. Er det «solidaritet» at norske strømkunder betaler prisen for Tysklands idiotiske valg?

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!