Onsdagens meningsmåling for NRK/Aftenposten bekrefter mange målingers entydige tendens i flere måneder: Regjeringspartiene taper terreng. Det glipper for Støre & co.
Ap/Sp har gått tilbake over 11 prosentpoeng siden valget i september. De har nå en samlet oppslutning på 28,7 prosent. Høyre alene er nesten like stort – 26,2 prosent –, men målingene gir ikke grunnlag for noen ny Solberg-regjering om det hadde vært valg nå, ettersom FrP, KrF og Venstre står stille. Men: Høyres fremgang gjør partiet til det helt dominerende på borgerlig side – langt større enn de tre andre borgerlige partiene til sammen. Høyre trekker til seg velgere fra alle partier bortsett fra Rødt.
Norstat har i 15 år gjort månedlige målinger for Aftenposten. Aldri noensinne har Ap stått så svakt som nå – og aldri har SV og Rødt stått så sterkt. Ap/Sp-velgernes lojalitet er svært svak. Bare annenhver Sp-velger i september ville velge partiet på nytt om det var valg nå. Fire av ti Ap-velgere sier takk for seg fem måneder etter valget.
Flukten av velgere har gjort at Rødt og SV til sammen er nesten like store som Arbeiderpartiet – bare 1,3 prosentpoeng skiller. Det er neppe lengselen etter kommunisme og autoritær sosialisme som gjør at over en halv million nordmenn fylker seg under de rødes faner. Velgernes forflytning er snarere en protest mot regjeringens passivitet og handlingssvikt. Regjeringen mangler et tydelig prosjekt, og dens viktigste mål later til å være å holde seg selv ved makten.
Ap-leder Trygve Bratteli forklarte en gang partiets historiske suksess med at «Vi forsto vår egen samtid og ga velgerne svar de trodde på». Det er akkurat dét partiet ikke gjør nå for tiden, og som forklarer at tilslutningen er på drøyt 40 prosent av hva den var i glansårene.
Mye kan sies om Rødt og Sosialistisk Venstreparti. De er begge totalitære partier som bare vil få gjennomført sitt prinsipprogram ved å eliminere demokrati og rettssikkerhet. Rødt er og blir et kommunistisk parti – om enn i sminket versjon.
Velgerne opplever dem trolig ikke slik, men snarere som en dagsaktuell versjon av det Arbeiderpartiet en gang var – før millionærene, globalistene og elitene kapret partiet. I dagsaktuell politikk fremstår Rødt som et sosialdemokratisk parti med appell langt ut over de kretser som har forlest seg på Marx og ivrer etter «væpna revolusjon».
Strømkrisen, eller rettere sagt strømpriskrisen, illustrerer forskjellen mellom en regjering som drar beina etter seg og et Rødt som har klart å skaffe seg saks-eierskap til strømkrisen. Regjeringen akter ikke å gjøre noe med det vanvittige systemet som har gjort folkeeiet energi til børsnotert handelsvare hvor folket må kjøpe tilbake sin egen strøm til blodpris. Ap/Sp nøyer seg med avlat på markedets alter ved å refundere en brøkdel av profitten. Regjeringen mildner virkningen, men verner årsakene. Det er her Rødt kommuniserer et budskap som alle forstår, men som Ap ikke klarer å begripe.
Høyre er like medansvarlig som Ap for at strømkunder utbyttes, men går likevel klar av velgernes misnøye. Folks hukommelse er kort.
Det er imidlertid ikke bare strømpriskrisen som rammer regjeringspartiene, men også Taliban-skandalen og en til dels svak og meningsløs håndtering av pandemien. Den indre strid mellom regjeringspartiene i viktige spørsmål styrker heller ikke tilliten.
Spørsmålet er hvor mye mer Ap må falle i folkelig aktelse og tilslutning før partiledelsen tar virkeligheten inn over seg – og handler deretter.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
