Kineserne sier visstnok at «den er lykkelig som lever i kjedelige tider». Dersom de har rett, så står vi foran en rekke ikke bare utfordringer av det vasne slaget, men vaskeekte problemer med ulykkespotensiale, for intet tyder på at det forestående valget blir kjedelig. Tvert imot; det nærmest revner i sømmene av spennende poenger for politikkinteresserte nordmenn, og dét selv om hovedspørsmålet, hvilken blokk som får flertall på Stortinget fra høsten av, neppe blir diskutabelt. Intet tyder nemlig i øyeblikket på at regjeringen Solberg får parlamentarisk støtte for en tredje periode. Isteden vil etter all sannsynlighet Jonas Gahr Støre få realisert sin statsministerdrøm i samarbeid med ett eller flere koalisjonspartier, mange nok til at den nye regjeringen klarer å få gjennom sin politikk uten å være avhengig av hverken V eller KrF, for ikke å snakke om H eller FrP.

Men bevares så mange andre interessante poenger det knytter seg til valget! La oss ta den fremtidige regjeringssammensetningen først: I hvilken grad kommer de røde (R og SV) eller grønne (MDG) kommunistene/venstresosialistene til å få en hånd på rattet i det nye politiske Norge? Det som særlig fascinerer meg i sakens anledning, er hvordan disse partiene øker i oppslutning samtidig med at de ufarliggjøres – ikke bare normaliseres, men noen ganger bent frem bejubles som de kuleste av de kule – i mediene; ingen fra de store avisene, NRK eller TV2 plager de nevnte ideologidrevne med insinuant grafsing i hvilket tankegods de mon bærer med seg inn i politikken. Røtter i kommunistisk historie (SV og R) er tydeligvis absolutt ikke diskvalifiserende i journalistenes øyne, snarere pirrer slikt slektskap, mens fundamentalisme av MDG-typen vekker åpenbar begeistring innen de samme kretser. Men når vi holder oss med en mediaelite som fullstendig kritikkløst forkynner dommedag hver gang FNs klimapanel slipper en ny rapport, er det vel ikke annet å vente. MDG, SV og R representerer the new radical chic, i alle fall på Grünerløkka og i «dalstroka innafor», og da blir dekningen som den blir. Ennå ligger konsekvensene av en eventuell nedstengning av petroleumsnæringen langt unna og Norge har godt om penger. Fremdeles betaler det seg (politisk, ikke økonomisk) å kaste demonstrative milliarder etter ambisiøse miljøprosjekter som hovedstadens syklende lederkaste kan fremsnakke overfor sine motebevisste velgere.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

Noe av det mest interessante ved valget er hvilken helsetilstand det kommer til å avsløre for «ørnen blant partiene», Ap. Av respekt (påtatt sådan, men likevel) for dem med lav toleranse for gamle menns mas om enda eldre historie, skal jeg se helt bort fra Arbeiderpartiets illrøde fortid for rundt hundre år siden og isteden kun fokusere på det målbare og udiskutable: partiets skrumpende oppslutning siden årtusenskiftet. Thuestad omtalte nylig saken på fortreffelig vis, så la oss nøye oss med følgende: Ikke bare er det lenge siden tilliten til Ap lå stabilt på 40% pluss ved valgene, men selv 30-tallet fortoner seg nå som uoppnåelig. Og dette har skjedd til tross for 8 års opposisjonell ørkenvandring! 

Deres realistiske mål er ikke lenger alene-flertall på Tinget, den tid er ugjenkallelig forbi, men å hevde en primus inter pares-posisjon på sentrum-venstre-siden som kan gi dem regjeringsmakt på deling. Jo da, Ap vil nok fortsatt være størst og få mest å si også etter 13. september, men maktmonopolet er for alltid brutt og partiets nimbus som tilhørende en øverste liga bestående av kun ett lag, er ugjenkallelig borte. Når det videre fallet kommer ned til andredivisjon, vet ingen.

Historisk sus er det også over (van)skjebnen til de to smårollingene i regjeringen hvis dager snart er omme, Venstre og Kristelig Folkeparti. V ble etablert som Norges første politiske parti i 1884 og hadde en ærerik tidlig historie, mens KrF kom til på 30-tallet som et resultat av den tids kulturkamp. Personlig kan jeg ikke se at noen av de to skulle være liv laga lenger. De har begge forlatt viktige deler av sitt fundament (V av i dag er intet nasjonalsinnet parti, men et samlingspunkt for urbanister som ikke ønsker å definere seg som marxistiske, mens den lavkirkelige, protestantiske kristendommen som bar frem KrF gjennom tidlige år, knapt finnes mer i Norge, i hvert fall ikke innen den Vårt Land-lesende delen av kristenheten), og slikt har følger. Som de engelskspråklige uttrykker det: What goes around, comes around. Dagens partiledelser får høste uværet som lenge har ligget latent i vinden de og forgjengerne sådde da de bidro til forakt for partienes opprinnelige ståsteder. Om de blåses overende alt ved dette valget, vet vi snart.

Hva så med høyresiden innen partipolitikken? Vel, først og fremst er det viktig å poengtere hva denne ikke består av. Høyre er konservativt kun i navnet; de er blitt et liberalistisk-populistisk styringsparti som konkurrerer med venstresiden om å lede «det grønne skiftet» og fronte globale løsninger på lokale oppgaver. Fremskrittspartiet har forsverget den nasjonalkonservative delen av sitt opphav og bestemt seg for å rendyrke liberalistisk ideologi. De kunne blitt et politisk hjem for dem som ikke orker mer globalisme og postmoderne tøv, men valgte isteden å gi fingeren til en stor del av sin egen velgerbase. Konsekvensene av dette veivalget vil bli kjennbare.

Gjenstår da som interessante for document-lesere de to små, nasjonalkonservative partiene Demokratene og De kristne som i skrivende stund ifølge målingene neppe kommer til å belønnes med stortingsrepresentanter fra september av, men som kanskje likevel kan overraske gledelig på valgdagen. Hva ville være å anse som gode – iallfall spennende – resultater for deres vedkommende? 

For PDK er jeg redd at alt over 1% må mottas nærmest som et oppslutningsmirakel. Det er leit å måtte si det, for jeg skulle gjerne sett dem tilkjempe seg en støtte i folket på størrelse med hva KrF en gang hadde, men velgerfundamentet er for snevert: Et eksklusivt kristelig parti er ikke tenkelig som noen politisk kraft i dagens langt på vei avkristnete Norge. Skal PDK utvikle seg til noe betydningsfullt, må de gå den virkelig lange veien og samtidig nyte godt av et omfattende nasjonalt stemningsskifte. En slik vekkelse ser jeg ikke komme.

For D er situasjonen annerledes, for dette partiet burde kunne vokse seg inn i et politisk tomrom mer enn stort nok til at de blir merkbare også på parlamentarisk nivå. Trolig vil dette ta noen år, flere enn vi skulle ønske, men dét må vi bare leve med gitt nordmenns notoriske treghet. Men når skiftet skjer (ikke hvis, for et eller annet nasjonalkonservativt parti kommer til å bli stort også hos oss, og i øyeblikket er D det eneste realistiske alternativet), må vi regne med at bestyrtelsen blir betydelig innen landets «dannede og anstendige politiske kretser». Den mediale responsen kommer til å ligne det som skjedde i Sverige da SD ble en maktfaktor; skjellsord som «fascist!» og «rasist!» vil hagle over oppkomlingene. 

«Vent ikke for mye for tidlig»-advarslene ovenfor er nødvendige, men samtidig skal det ikke stikkes under stol at betydelig spenning og vage forhåpninger knyttes til Demokratenes resultat allerede ved høstens valg. Det skulle godte meg langt inn i margen om forhåndstipsene gjøres til skamme og D samler nok støtte til å bli representert på Tinget, selv om altså mitt mer realistisk-pessimistiske jeg snarere tror på et resultat rundt 2% med oppslutningen ujevnt spredd over landet. Ting tar tid, som sagt, også innen politikken. Suksess er nesten alltid avhengig av stamina, av det Aasen så vakkert kalte «tolugt mod».

Ingen har lov til å gi opp om et halvårs arbeid med å skape et sunt partipolitisk alternativ for dem som setter Norge først, ikke skulle gi parlamentarisk målbare resultater. Vi er ikke barn som krever umiddelbar behovstilfredsstillelse eller suksess, men voksne med stabilt fremtidsfokus på dét som er best for landet.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂