Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad merker lite til restriksjonene han er med på å påføre den norske befolkningen. Han foretrekker kjernesunne skiturer og frekventerer ikke brune puber eller teateret. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Pål-Henrik Hagen er skribent og musiker. I flere innlegg har han uttrykt seg kritisk til hvordan myndighetene har håndtert koronapandemien. Nå stiller han et åpenbart spørsmål i et innlegg hos Subjekt: Har våre ledere forstått konsekvensene av sine vedtak?

Pål-Henrik Hagen er ikke skyggeredd. Han er muligens den eneste kulturjournalist i norske medier som har våget å forsvare Donald Trump på trykk.

Denne gangen er Hagens anliggende nedstengningen av kulturlivet, som han mener er et tegn på dårlig skjult moralisme. Og dette er ikke noe nytt:

For rundt to år siden var kommuneoverlegen i Drammen nær ved å stenge ned den populære baren Pavarotti, fordi én eneste nabo hadde klagd på bråk fra livemusikken som var fast innslag i helgene.

Klageren bodde i et helt nytt generisk makkverk av et leilighetskompleks som var reist midt i sentrum, vis-à-vis puben som har vært der i 25 år.

Kommunelegen som nesten ødela den tradisjonsrike puben, het John David Johannesen. Han har fortsatt den samme jobben, men nå med betraktelig økt makt. Nå er det smitteverntiltak for alle penga, og kulturlivet lider sammen med utelivet. Moralismen er uutholdelig, mener Hagen.

John David Johannesen er også en aktiv pinsevenn, og har vært en pådriver for helbredelse ved bønn. Helt seriøst så tror jeg bønn er ganske undervurdert i vår postmoderne skjærsild, og jeg støtter det som smitteverntiltak i langt høyere grad enn skjenkestopp. Bevisgrunnlaget for begge er også noenlunde det samme.

Derimot har jeg lite til overs for den gammelkristelige moralismen som skinner gjennom Johannesens anbefalinger. En moralisme han deler med mange av landets helsetopper.

Det nye presteskapet

Helseekspertene har blitt det nye presteskapet, med Espen Nakstad som selveste paven. Undertrykkelsen omfavnes som ren adspredelse. Vi skal holde oss edru og dusje i antibac. Da kan det ikke tillates at vi går på pub, eller på teater, hvor vi kan få skitne tanker.

Men presteskapet går fri, de går ikke på pub. De nye prestene går på ski, mil etter mil. De er kjernesunne, så sunne at det nesten blir kvalmende.

Nakstad har få forutsetninger for å forstå hvordan hans anale anbefalinger rammer menneskene som ikke deler hans sirlige sunnhetsideal. Alkiser på brune puber, freaks på kjellerklubber, tenåringer på hjemmefest og alle andre som lever for å slippe unna det klamme grepet til den trivielle hverdagen.

Han er perfekt som forsker eller overlege, men fjellklatrende medisinere bør ikke få utøylet makt til å skape unntakstilstand.

Som Anna-Sabine Soggiu i ren frustrasjon skriver i Aftenposten:

«Ikke kyss, ikke drikk, ikke pul. Nå orker jeg ikke mer moralpreken fra Bent Høie.»

Det hensynsfulle mennesket

Det er verst for de unge. Man er bare 13 år én gang i livet. Studietiden er også kort. Voksenlivet varer tross alt resten av livet. Vi utsetter våre barn og unge for grove overgrep, bare for å holde ryggen fri. Endelig har moralistene klart å avskaffe den foraktede russetiden. Selve livet blir utsatt for undertrykkelse.

Dette er en undertrykking av ungdom som sådan, av livet, av alt som er sprudlende og entusiastisk. For hva? For å beskytte de gamle, sies det, de døende og skrøpelige – den tilstanden som alle formynderne nærmer seg med stormskritt, den tilstanden mange av dem kanskje alltid har levd i.

Vi må snart snu fordømmelsen, mener Hagen. Det er presteskapet som skal møtes med fordømmelse. Hagen konkluderer med stil:

Noen ekstra smittetilfeller kan være verdt det, det kan være å foretrekke, fremfor å drepe alt som gir livet mening.



Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂