Kommentar

VG har intervjuet den nylig løslatte IS-kvinnen. Det vil si: VG stiller frem et mikrofonstativ og lar kvinnen snakke. Men ikke et ord om det alle lurer på: hennes sønns helsetilstand.

Den da fem år gamle gutten, som var «alvorlig syk» og «dødssyk» i Syria, ble på uforklarlig vis «antatt syk» idet han krysset grensen til Norge. At regjeringen hentet kvinnen og hennes to barn til Norge førte til at regjeringen sprakk.

Spørsmålet om sønnens helse har fremdeles stor sprengkraft. Dersom han ikke var alvorlig syk har hele Norge blitt holdt for narr.

Et bilde av den lille familien i transit underveis til Norge viste en femåring som går på egne ben. Internt i PST stusset flere på at den «antatt syke» gutten var så aktiv og oppegående under turen til Norge, sa en sentral kilde i Justisdepartementet til Aftenposten.

IS-kvinnen og hennes to barn på en flyplass underveis til Norge i januar i fjor. Rettssaken mot kvinnen starter mandag. Privat foto.

Dette var gjenstand for intens debatt i januar i fjor: Var det riktig at gutten hadde cystisk fibrose, som det ble hevdet? Var han virkelig alvorlig syk? Guttens påståtte sykdom var uansett regjeringens beveggrunn: – Jeg ville ikke risikere at en syk norsk femåring døde i Syria, sa Erna Solberg.

Det er historien om et påstått dødssykt barn og en regjering som sendte en delegasjon for å «hente hjem» en kvinne som hadde sluttet seg til en av verdens mest grusomme terrororganisasjoner. IS-kvinnen og hennes to barn.

Regjeringen sprakk, og det var slett ikke bare Fremskrittspartiet som stilte spørsmål ved grunnlaget for beslutningen. Likevel hevdet både statsministeren, utenriksministeren og en rekke andre at guttens helsetilstand ikke hadde offentlig interesse. Ihvertfall ikke nok til å overkjøre bestemmelsene om taushetsplikt om helseopplysninger.

Regjeringes taushet om absolutt alt som angår femåringens helsetilstand har siden januar i fjor vært øredøvende.

Utenriksdepartementet viste til «taushetsplikt i konsulære saker». Taushetsmanien var så intens at UD nektet Document svar på om prosedyrer for normal saksbehandling var fulgt hva gjaldt DNA-testing.

Mange, også erfarne jurister, stusset. Det var jo gitt opplysninger om guttens helse før han ble hentet til Norge, så hvorfor skulle det plutselig bli stille når han krysset grensen til Norge?

Ekspert: – Offentlig innsyn viktig

En av landets fremste eksperter på helserett, Anne Kjersti Befring, var ikke i tvil: Myndighetene har full anledning til å dele oppdatert helseinformasjon om IS-kvinnens femårige sønn.

Hun pekte på at femåringens helseopplysninger var brukt som grunnlag for et politisk vedtak, og at hensynet til offentlig innsyn derfor måtte tillegges vekt.

Guttens mor, hennes advokat og norske myndigheter har tidligere uttalt seg om barnets helsetilstand, og dermed står staten fritt til å komme med oppdatert informasjon, mener Befring, som er forsker ved juridisk fakultet UiO med ansvar for helserett og Life Science.

Om det ikke hadde vært lov, hadde det ikke vært noen muligheter for å korrigere feilaktige opplysninger, påpekte hun.

Befring påpekte at mange har gitt opplysninger om guttens helsetilstand før gutten kom til Norge, og spurte: Er dét brudd på taushetsplikten?

Loven har bestemmelser om taushetsplikt om helseopplysninger. Dette er ikke spøk, man kan bli straffet for å bryte taushetsplikten.

Men nå snakker IS-kvinnen, moren til den (muligens) syke femåringen. For første gang etter at hun kom til Norge snakker hun, den eneste som uten juridiske dikkedarer kan gi oss opplysninger om sønnens helsetilstand: Er han dødssyk?

Sønnens «tilstand» er «unntatt offentlighet»

Langt nede i intervjuet kommer premisset VG har gått med på:

Nå vil ikke kvinnen og hennes advokat snakke om sønnens tilstand, for det er unntatt offentlighet, og hun vil heller ikke svare på om hun har fått møte sine barn etter at hun ble løslatt fra varetekt.

Hun (eller VG?) snakker altså ikke engang om guttens helse, men om hans «tilstand». Gudene må vite hva ordvalget innebærer.

«Unntatt offentlighet» er et begrep som relaterer til offentlige dokumenter, dokumenter som kan være helt eller delvis unntatt fra prinsippet om offentlighet av forskjellige grunner som er angitt i offentlighetsloven. Det er altså noe som angår offentlige myndigheter, og ingen andre.

Er dette ukjent for VG? Dersom det ikke er det, hvorfor presenterer avisen det da som et faktum: «for det er unntatt offentlighet»?

Å fremstille det som at en forelder skulle være underlagt offentlighetslovens bestemmelser om forhold som angår egne barn er over grensen idiotisk.

VG slår fast som et faktum at gutten var «svært undervektig»:

Den gang var kvinnens fokus hennes sønn, som var fire år gammel, syk og svært undervektig.

Pakistanske gutter er mye mindre enn norske gutter. Document påviste allerede i januar i fjor, med utgangspunkt i vekttabell for pakistanske gutter, at sønnen var innenfor normalområdet med god margin.

Vil ikke svare

Tabuet om helse er ikke det eneste VGs journalist Nilas Johnsen har gått med på:

Kvinnen og hennes forsvarer, Nils Christian Nordhus, har lagt en begrensning på dette intervjuet: De vil ikke svare på spørsmål som direkte angår skyldspørsmålet, og dermed ikke svare på hva slags forhold kvinnen hadde til IS-krigerne hun var gift med.

Intervjuet blir følgelig koseprat. IS-kvinnen får snakke om hvor mye hun angrer på at hun dro, at hun har «kjørt livet i grøften», at hun synes «IS er veldig ille», og så videre.

Hun får fremføre sin forsvarstale før rettssaken begynner, i et intervju hvor VG har akseptert at ubehagelige spørsmål ikke skal stilles.

Hadde VG hatt skamvett, hadde avisen takket nei til å agere mikrofonstativ.

IS-kvinnen og hennes advokat, derimot, er nok strålende fornøyd.

Les også