Kommentar

Pressemøte med næringsminister Iselin Nybø (V). Norske myndigheter vil hente 50 personer fra asylleiren Moria på øya Lesvos i Hellas Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Storparten av de politiske elitene i Norge har eiendommelige karaktertrekk: Den ene uken opptrer de i Dagsnytt 18 og Debatten på NRK og forteller at samfunnet ikke har råd til å heve pensjonene like mye som andre gruppers inntekt – for så uken etter å delta i de samme kanalene og argumentere intenst for at Norge må ta imot flere fremmede lykkejegere fra greske øyer, men til en langt høyere offentlig kostnad.

Psykiatrien har diagnoser for slik personlighetsspaltning. Det kalles schizofreni. Denne lidelsen kjennetegnes av vrangforestillinger, tvangstanker og kognitive problemer. De schizofrene er preget av dobbelthet og har vansker med å forstå at andre opplever verden forskjellig fra dem selv.

Mange av disse symptomene passer på de elitene som bryr seg lite om egne landsmenn, men vil bruke desto mer av andres penger på å tilgodese folk som helt tilfeldig befinner seg i en leir på Lesvos-øya i Hellas. 

Den kognitive svikten gir seg utslag i manglende evne – og vilje – til å erkjenne at andre har et annet syn på virkeligheten. Når mange synes statens fremste oppgave er å sikre liv, helse og sikkerhet for egne innbyggere, får de vite at de er rasister, følelseskalde og uten nestekjærlighet såfremt de mener nordmenn må ha forrang foran folk fra Asia og Afrika på tur til Europa for å nye fruktene av andres strev.

Det er minst 70 millioner flyktninger i verden. Mange lever i reell frykt for sitt liv. Det er særlig tilfelle i sentrale Afrika, ble det opplyst i Debatten sist torsdag. Rohingya-folket i Myanmar er i stor grad fordrevet, mange er statsløse og lever med livet til låns. De får ingen støttekomiteer i Norge – enda de er muslimer. 

Norske eliters medmenneskelighet bestemmes av tv-kameraenes nærvær og vinklinger. Med tv-lyset påskrudd kan godhetsposørene eksponere sin selektive empati. Når inntrengere på en gresk øy tenner på husværet, gir det ifølge politikkens siste dagers hellige ekstra tyngde bak tvangstanken om at Norge er rette endestasjon.

De såkalte barna i Moria-leiren i Hellas er stort sett tenåringer av hankjønn fra Afghanistan og Pakistan. Det er mer enn uklart om de tilfredsstiller vilkårene for asyl i Norge. De er nemlig ikke i livsfare der de er. Likevel mener illusjonistene det er en god idé å hente dem til Norge – for så å sende dem hjem når de ikke oppfyller vilkårene.

Apropos barn: Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg har behandlet eller fått inn 40 norske barnevernssaker, melder Dagbladet. Få eller ingen bryr seg med et barnevern som bryter loven. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad later til å være mer opptatt av mindreårige ute i verden enn av norske barn.

Det er i mange tilfeller liten grunn til å synes synd på folk som trenger seg inn i Europa. Vi ser på tv-bildene folk med siste skrik i moteklær og mobiltelefoner. Nylig så vi på tv en kvinnelig «flyktning» gå i land i Spania – velkledd og med hund. Trolig skulle bikkja også søke asyl. Det er ikke de verst stilte som krysser Middelhavet, men de velstående, de som har råd til å kjøpe seg plass på bandenes smuglertransporter.

Vi ser ordførere stå frem for å fortelle at «50 er for lite», men de har i mange tilfeller en eldreomsorg med store mangler i sin kommune. 3000–5000 nordmenn er uten fast bopel. De er hjemløse. Bare Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon bryr seg.

Slik kan vi fortsette oppramsingen av omsorgssvikt og overgrep mot nordmenn fra politikere som foretrekker fremmede fremfor dem de er valgt av.

Det er umoralsk å vende ryggen til sine egne for å premiere fremmede med svakt hjelpebehov, men med desto større lyst til å få et livslangt sugerør inn i den norske statskassen.