Kommentar

Pose og sekk-partiet: Knut Arild Hareide måtte gå av fordi han heller ville samarbeide med de rødgrønne. Nå er han likevel tilbake i regjering. Der vil partiet ha en mer konservativ bioteknologilov, samtidig som de er ultraliberale i innvandringspolitikken. Det virker som om partiet vil ha særfordeler, og dét slår sjelden godt ut. Foto: Tore Meek/Scanpix

Mange som ikke har et så avslappet og elastisk syn på menneskeverdet som det Ap, SV og FrP legger for dagen i spørsmålet om endringer i bioteknologiloven, har notert seg Kristelig Folkepartis kraftige motstand mot å liberalisere loven som kan åpne for eggdonasjon – det vil si menneskehandel.

Adgang til fosterdiagnostikk enda tidligere i svangerskapet skaper det KrF med rette kaller sorteringssamfunnet. Foster som vil utvikle seg til et barn med andre egenskaper enn det foreldrene ønsker, kan enda lettere aborteres. KrF har rett i at dette åpner for et sorteringssamfunn hvor det bare blir plass for de vellykkede.

Men KrF er samtidig offer for sin egen dobbeltmoral. I spørsmålet om å hente til Norge tenåringer i Moria-leiren på den greske øya Lesvos ivrer KrF nettopp for sorteringssamfunnet. KrF foreslår ikke å hente alle i leiren, men noen – ifølge partiet selv «de mest sårbare». Det skal befinne seg 20.000 mennesker i denne leiren. Ut fra normal ordforståelse må vel i grunnen alle anses som sårbare. De lever jo under svært kummerlige forhold.

Hvis en del av dem skal velges ut for transport til Norge, må det skje en utvelgelse. Hvem skal avgjøre hvem som er verdige til transport til Norge? Hvilke kriterier skal legges til grunn for utvelgelsen? Hvem er mest sårbar? De som ikke ser at dette nettopp er et sorteringssamfunn i praksis, bør oppsøke øyelege.

Kristelig Folkeparti har for tiden gående en annonse hvor det heter «Akkurat nå kjemper KrF en verdikamp. Stå sammen med oss!». Hva slags verdikamp er det å åpne for å sortere mennesker på den måten en ikke kommer utenom ved å velge noen i en tilfeldig gresk leir, men la andre forbli? Hva slags verdigrunnlag er det som ligger under en politikk hvor folk fra andre verdensdeler som kjøper seg plass hos menneskesmuglere for å komme til Europa, kan få asyl i Norge, mens det blant de titalls millioner i flyktningleirene i Asia og Afrika knapt er noen som får komme hit?

Vi så forleden noen ta til orde for at ettersom koronaen har skapt masse ledig kapasitet i lufttrafikken, kan 5000 migranter i Moria-leiren flys til Norge. Vi er enig i å tømme greske leirer, men flyene bør sette kursen sørover og østover. Ledige fly kan bringe migrantene til hjemlandet. Der kan de gjenforenes med familien.

Det er godt dokumentert, bl.a. i Unicef-rapporten «Children on the move», at så å si alle asylsøkerbarn blir sendt til Europa av sine familier, og at de ikke kvalifiserer for asyl. Derfor bør de hentes ut av leirene og flys hjem til dem som har sendt dem.

Samtidig bør Norge omdisponere midler på det bunnløse bistandsbudsjettet for å lette forholdene i de trøstesløse leirene i Hellas. Folk som er opptatt av medmenneskers livsvilkår, har her et sjeldent aktuelt operasjonsområde.

Men dét gjøres ikke. KrF fronter et grunnsyn om at folk i Asia og Afrika som er misfornøyd med livet, bare kan komme til Norge og bli livsvarige NAV-klienter. Dét er sannheten om KrFs «verdikamp». For øvrig er det påfallende at et kristelig parti er så opptatt av å importere muslimer, mens nødstedte trosfeller i Midtøsten ikke nevnes. KrF-lederen er familieminister og gjør ikke noe for å rette på barnevernets praksis som jevnlig leder til fellende kritikk fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. For KrF er fjerne menneskers rettigheter viktigere enn dem partiet har ansvar for i Norge.

KrF fortjener honnør for sin kamp mot at det skal bli enda lettere å avlive fostre i mors liv, men kampen mot sorteringssamfunnet blir lite troverdig når partiet samtidig sorterer levende mennesker, hvor de verdige sorteres fra de uverdige.

På dette området forfekter KrF en ekkel og frastøtende dobbeltmoral.