Kommentar

 

Hvor langt kunsten befinner seg fra det naturlige får man et begrep om ved å se på skulpturene til en av de største kommersielle suksessene, Damien Hirst: Mother and Child diveded, en ku delt på langs i formaldehyd og hennes kalv.

«Jorda endrer seg, teorier om verden endrer seg og kunstverk utforsker ukjente klima. Norsk kritikerlag inviterer til seminar om klimakrisens konsekvenser for kunstkritikk». Det var vel ikke annet å vente at også kunstkritikerne vil signalisere klimabevissthet, uten at de ser noe som helst til krisen, bortsett fra i mediene, der klimakritikerne dominerer og varsler om kommende katastrofer i kø. Derfor er det ikke lenger spalteplass for kunstkritikerne, nå er de overflødige og selv i krise, en næringskrise, som skyldes feil fokus. Derfor må de skifte blikkretning og tute med de andre klimaulvene i sine anmeldelser.

Kritikerlaget har følgende forslag: «Foruten mulige språklige endringer, skal seminaret problematisere hvorvidt klimakrisen har konsekvenser for kritikernes vurdering av kunst: av motiv, form, tema, metode, materialbruk og klimaavtrykk». En slik perspektivendring for kunstkritikken innebærer selvsagt at klimakrisen dikterer normene for den kunstneriske vurderingen. Hvor kriseskapende er kunstverket under den globale oppvarmingen? Bør ikke kunstnerne også bli krisebevisste, i likhet med kunstkritikerne, som vil ha spalteplass?

Hvorfor i alle dager skal klimakrisen ha noen konsekvenser for kritikernes vurdering av kunst? Er det egentlig noe i samtidskunsten som tilsier en slik vinkling, annet enn at kunstnerne har drevet en systematisk normoppløsning i over hundre år? Og det i frihetens navn, med den utrivelige konsekvens at kunstkritikerne ikke lenger har et eneste kriterium å vurdere etter. Om det finnes en klimakrise i kunstkritikken, så er den av indre art, som et normativt tomrom ut fra hvilket det ikke lenger er mulig å vurdere kunst.

Kunstens nedbrytning alle grenser og parasittering på kulturen gjelder også det religiøse.   Damien Hirst: In Nomine Patris / In the Name of The Father

De har et så dårlig teoretisk og språklig inneklima at folk ikke gidder å lese hva de skriver.

Ut fra denne normative klimakrisen skal kunstkritikerne nå la seg diktere av den globale oppvarmingens kriseteologer og venstreradikale politologer, som om denne underkastelsen skulle gi bedre kunstforståelse og mer relevant kunstkritikk. Det er til å le seg skakk av. Siden de ikke lenger har så mye kunstfaglig tyngde å rutte med, må det være en befrielse å la seg overstyre av de autoritære klimahysterikerne. Kunstkritikerne trenger nå overordnede normer og prinsipper med heftig samfunnsengasjement, så da selger de seg gjerne til falske profeter med vind i seilene. Skjønt de aner jo ikke hvor det bærer hen, bortsett fra mer spalteplass, men stakkars kunstnerstanden, som nå også må vurderes med henblikk på klimaavtrykket.