Kommentar

Tegning: Thomas Knarvik.

Et av de klareste tegnene på at norsk offentlighet er mentalt syk, er hvordan den rotter seg sammen for å forsøke å fordrive Hege Storhaug fra den offentlige samtalen. Eksemplene på dette er etterhvert blitt så tallrike at vi kan snakke om en psykose.

Bare denne torsdagen er to nye personer rammet av hjerneviruset. En Aksel Fridstrøm hos Minerva, en publikasjon praktisk talt uten lesere, tar til orde for at Human Rights Service (HRS) må tas av statsbudsjettet, for Storhaug har sitert den tsjekkiske presidenten for blant annet å ha sagt at islam ikke hører hjemme i Europa.

Som Oriana Fallaci sa: I dagens sløve demokratier kan man si alt unntatt sannheten.

Det er et historisk-geografisk faktum at Europa er islams antitese, idet verdensdelen sammenfaller med det islam i lengden ikke klarte å erobre etter Romerrikets fall.

Faktum er da også at mer enn halvparten av de spurte i en kjempemessig europeisk opinionsundersøkelse i ti europeiske land i praksis har sagt det samme, idet de ønsker å forby all innvandring fra muslimske land. I tyske meningsmålinger har dertil andelen av de spurte som sier seg enig i at islam ikke hører hjemme i Europa, økt fra halvparten til tre fjerdedeler på få år.

Fridstrøm lyder som et ekko av Ivar Staurseth, Minervas kanskje fremste Hege Storhaug-stalker, som for litt over ett år siden tok til orde for det samme. Også den gangen var grunnen at man ikke kan si sannheten: HRS inviterte leserne til å foto-dokumentere hvordan det offentlige rommet i Norge er blitt omgjort. For Minerva er det viktigste av alt med andre ord å slutte å observere virkeligheten. Det er ofte mest behagelig sånn.

I den samme sekten finner man også Civita-historikeren Bård Larsen, en omvendt kommunist som – til tross for å ha beholdt bolsjevikholdningen til annerledes tenkende – har sagt mye fornuftig i årenes løp, men som av en eller annen grunn har beholdt sin status som en slags vismann på den norske høyresiden lenge etter at han gikk i frø og fant ut at populismen er den nye fascismen. Larsen fant det da også for godt å vekke nazi-assosiasjoner da HRS luftet tanken om en norsk folkebevegelse til vern av Norge.

Det går en linje i den utvidede norske venstresiden, som strekker seg helt fra Minerva-segmentet i Høyre og ut til ytterste koko-venstre, og noe av det som forener den, er at denne blide og trivelige damen er en rød klut. Det er i praksis liten forskjell mellom Fridstrøm og f.eks. Eivind Trædal, som til velvillig applaus fra Dagbladet forsøker å ta ut Storhaug i en ny bok.

SV-leder Audun Lysbakken slutter seg også til blodhundene torsdag ved å sette Storhaug i bås med «assorterte konspirasjonsteoretikere» for å få regjeringen til å skjemmes over at det fremdeles finnes en og annen person i koalisjonspartiene som ikke helt og holdent ønsker å kaste vrak på den vestlige sivilisasjonen.

En halvstudert fyr som knapt har hatt en ordentlig jobb, som har vært fanatisk venstreideologisk marxist, som måtte gå av som statsråd på grunn av korrupsjon og som det i det hele tatt er vanskelig å finne noen kvaliteter ved, rakker ned på en folkekjær og suksessrik forfatterinne som VG-leserne stemte frem som årets navn – og som like psykoserammede VG tok av listen. I en normal verden burde ikke slabbedasken innkassere annet enn omgivelsenes foraktelige latter. Men ingenting er normalt med den mobben og det bygdedyret som opptrer der en offentlighet skulle ha sittet.

Det er ikke nok med politikere, mediefolk og aktivister i jakten på Hege Storhaug. Koko-akademia er også med. Sindre Bangstad, som er forsker ved noe som heter Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) og i det store og hele fremstår som en slags Trædal med doktorgrad, la frem et nidskrift mot Storhaug, forkledd som vitenskap, ved tre forskjellige konferanser i 2017: Serving the Norwegian state with Islamophobia: the case of Hege Storhaug and Human Rights Service (HRS). Siden dette ikke er så kjent som de andre tingene, fortjener det kanskje å omtales litt mer i detalj.

Bangstads aggresjonsnivå har vært offentlig kjent siden 2011, men har med denne politiserte pseudo-vitenskapen skiftet til et høyere gir hva personforfølgelse angår.

Uthengningen ble første gang presentert ved «C-REX Conference Local And Global Islamophobia» ved Universitetet i Oslo i september 2017. Ordet «islamofobi» i et konferansenavn bør allerede få varsellampene til å blinke om irreversibel underkastelse.

I oktober samme år ble den lagt frem ved «CEMFOR Conference on Racism and Welfare» ved Uppsala-universitetet. Men Storhaug er jo ikke rasist, så hva i all verden hadde makkverket der å gjøre? Hvem aksepterer slike bidrag til konferanser som ikke er dårlige vitser?

Det er lett å forstå at Bangstad heller vil baksnakke Storhaug i fora besøkt av potensielt innflytelsesrike personer hvor han ikke blir motsagt, enn å prøve å imøtegå hennes ideer i åpent lende. Det er ikke spesielt mandig, men det var det heller ikke å omtale Karita Bekkemellem som det «sunnmørske brødhodet». Bangstad unnslår seg da heller ikke for å streife innom Storhaugs oppvekst. Kanskje det kristne Sørlandet har traumatisert henne?

I egenskap av politisk aktivist har ikke Bangstad noen kjølig vitenskapelig distanse til Storhaug, og teksten hans – et slags anklageskrift i en hekseprosess – har da heller ingenting med vitenskap å gjøre. Det faller Bangstad tungt for brystet at hennes bok «Islam – den 11. landeplage» solgte i titusenvis av eksemplarer, og han gjør så godt han kan for å undergrave troverdigheten til kildene hennes. Selv Lily Bandehy og Walid al-Kubaisi må gjøres til tvilsomme skikkelser når Bangstad er ute på sin hit job.

I denne sammenhengen får han en rent fysiognomisk beskrivelse til å høres ut som om den kommer fra en raseteoretiker i mellomkrigstiden:

Storhaug has long understood the importance of so-called ‘authentic witnesses’ to the ‘evils of Islam’. In Norway, the most important such witness for Storhaug is the Iraqi-born atheist Walid al-Kubaisi, who has a long and sustained record of contacts with Norwegian far-right activists, internationally it is rather unsurprisingly Ayaan Hirsi Ali who plays this role for Storhaug. In this book, Storhaug engages in clearly racialized thought: she self-describes as a ‘member of the white race’ (page 32) and provides descriptions of black African women that are recognizable for anyone who has ever read racist colonialist tracts («the narrow face, and the accompanying small nose, high cheekbones, high forehead and golden-brown skin…a classical Somali…sporty buttocks…, page 42).

I en offentlighet med respekt for seg selv ville det ikke være plass til denne bøllen med akademiske pontifikalier. Men der er vi jo ikke. Hege Storhaug og norsk offentlighet er litt å sammenligne med Israel og FN: Man kan gjerne vedta ørten hundre resolusjoner til selektiv fordømmelse, uten at det å eie skam er noe som streifer forværelset til hjernen.

Det er ikke finansieringen av HRS som er en skandale. Skandalen er snarere finansieringen av Bangstads arbeidsplass. Verden ville ha vært et bedre sted om denne formen for vitenskapelig sysselsettingstiltak ble nedlagt, han selv feide gatene, og han tok opp aggresjonsproblemet sitt med fastlegen.

Personer som driver vitenskapelig arbeid, bør også vise en viss moralsk standard som mennesker. Det er kanskje ikke så lett å få til i et land hvor også terrorister kan bli høyskolelærere, men det er jo lov å drømme.

Det er ikke lett å sette fingeren på noen mer miserabel gjeng i Norges land enn disse fariseerne som har fått Hege Storhaug på hjernen. Siden det ikke har noen hensikt å gå i dialog med individer som ikke kvalifiserer som seriøse eller rimelige personer, er det lite annet å si enn: Ve dere, ormeyngel.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.