Kultur

Natt med nymåne

Leonard Rickhard hører til den eldre garde kunstnere som debuterte på 70-tallet, midt under marxist-leninistenes politiske dominans av det norske kunstfeltet. At Rickhard ikke ble dratt inn i den ideologiske hjernevasken, skyldes nok flere faktorer. De røde hundene lot ham i fred, trolig fordi de luktet kristen manns blod, og at han ikke var en figurativ ny-romantiker som kunstnerne i Nerdrumklikken. Rickhard var allikevel en figurativ billedkunstner, men han malte motiver som hadde en slags kritisk brodd.

Hva dette kritiske elementet bestod i, var det ikke så lett å sette fingeren på. Den gang som nå. Sett i forhold til Rickhards pågående mønstring i Kunstnerforbundet, der han også debuterte i 1974, er jeg fortsatt usikker på hva den kritiske brodden består i. Det er ingen komplisert billedverden Rickhard skaper. Figurasjonen er enkel, nesten som i en tegneserie, mens den maleriske utformingen dveler ved det stofflige i nokså ensartede fargeflater. I motivene derimot, har kunstneren mer på hjertet, for ikke å si i hodet.

For det er noe intellektuelt og tankestyrt over Rickhards motiver, som invaderer og styrer meningsinnholdet. Gjennomgående er det landskaper og landskapsutsnitt, der trærne nærmest står på geledd, og i samspill med enkle bygninger som ofte minner om fabrikkbygg og militærkaserner. Inni dette nakne og saklige miljøet har kunstneren plassert tekniske rekvisitter, fra underjordiske rørsystemer og ledninger til motorer og andre mekaniske installasjoner. Det hele er skildret i snitt og plassert på billedflaten der disse elementene inngår i større komposisjoner.

Slike tekniske elementer inngår i de fleste av kunstnerens motiver og danner en slags sivilisasjonshistorisk horisont for hans visuelle kreativitet. Det kan virke som om kunstneren ser en motsetning mellom natur og teknologi, og at det levende livet stadig blir utsatt for den tekniske rasjonalitetens invadering og erobring. I flere av Rickhards bilder settes det naturgitte og teknologiske opp mot hverandre. Her er naturen alltid vakker og fredfull, mens de tekniske innslagene er saklige, kjølige og følelsestomme.

Denne sakligheten preger også kunstnerens fargevalg og formgivning. Bildene fremstår med en flathet og nøkternhet som minner om distanserte observasjoner der observatøren er underlagt krav om å holde følelser og engasjement i tømme. I disse maleriene er det ikke mye livskraftig nærvær, heller ingen optimistiske stemninger, bortsett fra noen få, vakre lysglimt inne i et totalt mekanisert verdensbilde.

På det punkt synes jeg Leonard Rickhard har hengt seg opp i en tenkemåte av dystopisk karakter. Han har nok rett i at skaperverket ikke lenger er så idyllisk og oppbyggelig lenger, men man trenger ikke å spre det budskapet år etter år i billedkunsten. Det er opp til kunsten å spre lys og skape nye veivalg. Jeg ser jo at Leonard Rickhard baler med viktige problem- stillinger, men noen ganger bør man kanskje tre ut av et tvangsmessig og traurig verdens- bilde og hente inspirasjon fra den frie kunstneriske imaginasjonen.

Kunstnerforbundet:
Leonard Rickhard, malerier og tegninger
Varer fra 25/10 til 25/11, 2018