Kommentar

Lysreklame for Aftenposten på taket av Høyres Hus i Oslo sentrum. Foto: Stig Rune Pedersen / Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0.

 

Etter den afghanske asylsøkerens drap på 18 år gamle Håvard Pedersen fikk saken beskjeden omtale i Aftenposten. Siden har Norges største avis gitt den adskillig større plass, men det ville være synd å si at saken blir tatt opp i sin fulle bredde. Aftenposten går snarere til krig for flerkulturen.

Vil ikke la drapet forandre Vadsø lyder tittelen på den hittil kanskje kraftigste propagandaen, som ser ut til å ha fått et generelt oppsving de siste dagene. Allerede overskriften er villedende: Vadsø er forlengst ugjenkallelig forandret, og det var byen lenge før det grufulle drapet.

Ingressen lyder:

Da en asylsøker ble siktet for å ha drept Håvard Pedersen, begynte kommentarfeltene å koke. Vadsøværingene har svart med samhold.

De to setningene rommer en selvmotsigelse. For avisen presiserer at det gjelder sosiale medier både i og utenfor Vadsø. Det vil uunngåelig si at noen av dem som har ytret seg i sinne, også er fra byen.

Så hva skal det bety at «vadsøværingene» svarer med samhold? Er de mange motstanderne av at byen har tatt imot et vanvittig antall ikke-vestlige, ikke å regne som vadsøværinger? Er det ikke noen plass til dem i det nye Vadsø, hvor hver åttende innbygger er ikke-vestlig? Det er som om de enten skal overses eller ikke skal regnes som mennesker. Som djevler, kanskje, som må drives ut.

Aftenposten blir fort ferdig med den drepte 18-åringen. En barndomsvenn får ordet helt kort, men den politiske agendaen kommer raskt til syne. Publikum blir servert det som angivelig er skrekkeksempler på reaksjoner:

«Hvor mange skal bli drept, voldtatt og skadet før politikerne tar til vettet?»

«Enda et grotesk nederlag for det multikulturelle eksperimentet til sosialistene og deres tankeløse medløpere.»

«Trenger vi importere folk med et voldelig religiøst syn, og en kultur som selvsagt ikke hører hjemme i et tidligere fredelig land!»

Vi får vite at noen innvandrere blir redde. Men historikken viser altså at nordmennene har større grunn til å være redde. Det er en nordmann som er drept av en utlending denne gangen også.

Ordet «samhold» er også denne gangen blitt et mantra. Vadsøværingene står sammen. Nei, de gjør ikke det. Samholdet i de fleste norske lokalsamfunn er svekket av så mange grunner.

Hele fremstillingen bærer preg av at Vadsø var en ren idyll før drapet. Den var ikke det. Vadsø er for eksempel ledende i Norge hva angår produksjon og eksport av jihadister. Men hvilken rolle spiller det om personer som har bodd i Norge, begår terror utenlands? Ingen finner heller grunn til å minne om volden og dødstruslene på skolebussen.

Et hyppig delt, men sørgelig banalt innlegg fremheves som dyp visdom:

«Vadsø er en liten by, men det er en internasjonal by. (…) Dette beriker oss, men det utfordrer oss også. Det må vi ta på alvor. Og det gjør vi. Men vi skal aldri komme dit at en persons handlinger skal kaste hat over hele folkegrupper. Ikke her i Vadsø. Vadsø er en liten by, men hjertet er stort.»

Kan ikke noen snart skattlegge tungt samtlige varianter av «utfordre» og «utfordring»?

Det er ikke så mange som hater hele folkegrupper i Norge. Men de fleste i Norge innser at ankomsten av et høyt antall mennesker fra voldskulturer er et sikkerhetsproblem. Vi har all historikken som trengs for å si at mer import vil resultere i mer vold – som ett av tallrike problemer.

Vadsø er en «smeltedigel», skal vi tro Aftenposten, som selv motbeviser det lenger ned i teksten: En mann fra Colombia som avisen har snakket med i Vadsø, har besøk av en kvinne – også hun fra Colombia. De ser begge «utfordringer» med mange «flyktninger». Den ene av dem sier: «Vi omgås ikke så mye på tvers av kulturene som man kanskje burde.» Nei, skulle du ha sett.

Ordfører Otto Strand (KrF) later som om det finnes en slags ekvivalens mellom Finland og Afghanistan. «Vi er vant til at det kommer folk fra mange land hit», sier han, og byarkitekturen er visstnok samtykkende:

Han peker mot høyden bak kommunehuset, der byens innvandringsmonument står. Statuene av tre finske arbeidere er godt synlig fra hovedgaten i sentrum.

Ordføreren erkjenner at 90 «flyktninger» pr. år ble for mye for den knøttlille kommunen:

– Vi så at 90 var mange å takle i et forholdsvis lite samfunn. Det ble vanskelig å finne nok arbeidsplasser, sier Strand.

Ja, kanskje særlig når det kommer nye mennesker hele tiden? De neste 30 blir også et problem hvis ikke de foregående 90 er i arbeid, eller hva?

Tilstrømningen av «flyktninger» har angivelig gitt et «viktig tilskudd» til kommunens økonomi. Ikke ett ord om at det er staten, altså deg og meg, som betaler kommunens tilskudd, ei heller om at tilstrømningen er økonomisk galimatias i det lange løp. Erfaringene landet rundt viser at en uforholdsmessig stor andel vil belaste trygdesystemet.

Det største problemet med all propagandaen er at folk rent faktisk blir gale av den. Aftenposten snakker med to menn rundt seksti i Vadsø sentrum. Om det som har skjedd i byen, sier den ene av dem:

– Det er tragisk når noe sånt skjer, og det verste er jo at folk som har et negativt syn på innvandring får vann på mølla.

Den andre samtykker. Er virkelig ikke det verste at en 18-åring er blitt drept på bestialsk vis? Og det av en person som er i Norge fordi han har bedt vårt land om beskyttelse?

Det er altså viktigere for disse to at ingen motarbeider innvandring til Norge, enn at nordmenn drepes som følge av innvandringen.

Det er ikke så godt å si om fornuften deres er hjernevasket vekk eller om de simpelthen deltar i denne falskheten, som ligger som en tykk grøt både over offentligheten og Aftenpostens dekning av den.

Det er akkurat like falskt som kommunismen i Øst-Europa og Sovjetunionen før Berlinmurens fall. Som ideologisk konkursbo betraktet står da heller ikke multikulturalismen særlig mye tilbake for kommunismen. Det gjenstår å se om den vil gjøre like mye skade. Det eneste vi kan være sikre på, er at dens tilhengere ikke vil angre.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!