Kommentar

Journalistene toget ut av rettssalen i samlet flokk før videoen av drapet på Håvard Pedersen ble spilt av. Norske medier har knapt nevnt hvordan Maren Ueland ble drept. Fremdeles heter det at hun ble funnet med «knivskader på halsen».

***

Håvard løper noen meter med blodet fossende ut av halsen. Han segner om ved kassaapparatene på Coop Byggmix med et 5 cm dypt, 25 cm langt, gapende sår over halsen. Fra øre til øre. Han dør i løpet av ett til to minutter, anslår obduksjonsrapporten.

Denne beskrivelsen står å lese i dommen mot Abas Muradi, asylsøkeren som mandag ble dømt for drapet.

Beskrivelsen er ikke en etterhåndskonstruksjon, den bygger på tingrettsdommens beskrivelse av det man kan se på overvåkningsvideoen fra Coop samt rapporten fra obduksjonen.

Den 11 minutter lange videoen ble avspilt i Øst-Finnmark tingrett i desember.

Denne videoen har ingen norske journalister sett. Det skyldes ikke at ingen medier dekket rettssaken.

Hvorfor snur norske journalister og medier seg vekk? Har de glemt sitt samfunnsoppdrag, sin forpliktelse til å rapportere sannferdig?

To unge nordmenn ble drept på særdeles brutalt vis i fjor. Rettssaken mot mannen som drepte Håvard ble tatt opp til doms fredag 14. desember. Tre dager etter ble Maren halshugd – på «IS-måten», som Document rapporterte allerede 19. desember. med marokkanske Assabah som kilde.

Et søk i NTB på «halshugget» gir to treff i hele 2018: det ene er «Marie Antoinettes smykke ga prisrekord på auksjon», det andre dreier seg om Mosambik.

Håvard og Maren ble regelrett slaktet, noe marokkanske og andre arabiskspråklige medier ikke hadde noen problemer med å rapportere. Al Arabiya skrev at Maren og Louisa ble voldtatt og at det hele ble avsluttet med «slakt»: «Helgen i de marokkanske Atlasfjellene ble avsluttet med voldtekt og slakt».

Under rettssaken i Øst-Finnmark tingrett  begjærte bistandsadvokat Edel Olsen lukket rett under avspilling av videoen fra Coop i Vadsø, skriver Finnmark Dagblad.

– De etterlatte føler at det blir feil at så mange ser drapshandlingen og sønnen deres sin dødskamp, argumenterte bistandsadvokaten.

Edel Olsen fikk det ikke som hun ville. Aktor, statsadvokat Lars Fause, hadde sterke, prinsippielle innvendinger mot å kaste pressen på gangen:

– Media har en sterk rett å være til stede. Det er faktisk fastslått i Menneskerettighetserklæringen, sa Fause, som ville ha åpen rett.

Forsvarer Vidar Zahl Arntzen hadde ingen innvendinger, ifølge avisen.

Deretter starter en dialog mellom dommer Kåre Skognes og pressen som stiller journalistene i et underlig, lite flatterende lys.

Skognes spurte journalistene hvordan de stilte seg til lukket rett. Finnmark Dagblad:

«Et samlet mediekorps fra NRK, TV 2, Ságat og iFinnmark sa at de ville respektere ønsket fra de pårørende. Media mener at drapssaken er godt nok dokumentert i retten, slik at de ikke trengte se videoen. Et samlet mediekorps forlot dermed rettssalen, og videoen ble vist for dommere, advokater og de sakkyndige.»

Drapssaken er altså «godt nok dokumentert i retten, slik at de ikke trengte se videoen». Javel? Men hvorfor har man ikke da referert fra denne dokumentasjonen? Obduksjonsrapporten, for eksempel?

Rapporten er strengt klinisk, men det går kaldt nedover ryggen når man leser det utdraget av den som står i dommen. Kanskje nettopp derfor.

Dommen beskriver også handlingsforløpet, her er et utdrag:

Pedersen sitter på en stol ved et bord og ser på en monitor eller lignende, tiltalte beveger seg, fortsatt med kniven skjult bak ryggen, på siden og bak Pedersen. Han står bak Pedersen ett sekund eller to før han tar et raskt skritt frem og tar kniven, som han holder i sin høyre hånd, rundt og foran Pedersens hals, og skjærer med én bevegelse over halsen til Pedersen. Pedersen løper, med blodet rennende fra halsen, mot butikkens kassaområde.

Jeg kan ikke se at noe medium er i nærheten av å gjengi dette, som tross alt er selve drapshandlingen, hverken NRK, TV 2, Ságat eller iFinnmark. Og hva med alle de andre mediene? Alle har tilgang på dommen, selv om de ikke var til stede under rettsforhandlingene.

Hvem er disse journalistenes oppdragsgiver? Med all respekt for de etterlattes sorg: riktig svar er ikke de pårørende. Våre oppdragsgivere, de eneste som skal ha vår lojalitet, er våre lesere, lyttere og seere. Vårt publikum. Norsk offentlighet.

Det eneste riktige svaret fra journalistene er dette: Vi er er her på vegne av offentligheten. Vi avskjærer oss ikke fra informasjon frivillig.

I stedet la de seg på rygg. En ytterst pinlig forestilling for norsk presse.

Bare så det er sagt: Å ville vite alt betyr ikke at man alltid skal formidle alt. Her kommer mange journalistiske, redaksjonelle vurderinger inn. Det finnes blant annet et etisk regelverk for pressen. Men for å kunne rapportere sannferdig kreves at man har et fullstendig bilde. At man vet mest mulig.

Vi har en ny virkelighet å forholde oss til. Råskapen nordmenn risikerer å møte – i Atlasfjellene såvel som på Coop i Vadsø – gjør oss numne. Mange som så drapsvideoen fra Marokko sa etterpå at de angret. Lederskribent i Svenska Dagbladet Ivar Arpi, var rystet. Det er det «värsta jag någonsin sett, det kommer hemsöka mig», skrev han.

Virkeligheten kan være grusom, og norske medier rapporterer om den hele tiden. Noen som husker NRKs utførlige, ekstremt detaljerte reportasjer fra Kongo i forbindelse med fredsprisutdelingen i desember? Men denne berøringsangsten når norsk ungdom slaktes på halal-vis, hvor kommer den fra?

Hvordan skal folk kunne forholde seg til vår nye virkelighet dersom man ikke får vite hva som skjer?

Hvor er dere nå, Faktisk.no? Dere som eksellerer i å ta en professor i perifere detaljer og generelt er blind på det venstre øyet?

Den som bokstavelig talt ikke vil se, som frivillig setter seg på gangen, har jo ryggen fri. Den som knebler seg selv er vanskelig å ta i faktafeil.

Som journalist kjenner jeg bare forakt.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!