Kommentar

Leder i PFU, Alf Bjarne Johnsen, under et møte i utvalget. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Document er felt av Pressens Faglige Utvalg for å gjøre jobben de store mediene har forsømt i mange år. Det kommer vi til å fortsette med.

Vi har konstatert det før: Hovedstrømsmediene følger ikke lenger med på det som foregår i norske rettssaler. I den grad de gjør det er det spektakulære saker som er svært perifere i forhold til vanlige folks liv, som den mot Eirik Jensen eller ubåtkaptein Madsen.

Det blir mest krim som underholdning. Å gi leserne gode grøss, gjerne ispedd pirrende detaljer.

Document ønsker noe mer med vår krimdekning enn å løpe i flokk etter saker som isolert sett kan være interessante nok, men som ikke lærer oss særlig mye om den opplevde kriminaliteten, den som for eksempel rammer ungene våre når de beveger seg ute med en litt for fin jakke og airpods.

Vi vil dekke krim/rett på en mye mer direkte måte enn det vi ser i øvrige medier. Vi vil fortelle hvem som tiltales og dømmes, selv om vi ikke alltid vil identifisere dem med navn og bilde. Vi identifiserer ikke en mindreårig førstegangsforbryter. Det er også en avveining av hvor alvorlig lovbruddet er, samt om vedkommendes status er siktet, tiltalt eller dømt.

Mediene løy

Gynekologen Vivek Kumar Sethi var av tingretten dømt til tolv års fengsel for syv voldtekter. Det er altså en meget alvorlig sak – som ble referert svært overfladisk av de mediene som omtalte den.

Og ikke bare dét, flere av dem serverte leserne sine en blank løgn om hvem den dømte var.

NTB hevdet at den dømte var «En mannlig gynekolog i 50-årene fra Østlandet», en melding mange medier, blant andre Aftenposten, gjengav. NRK omtalte ham i en kort notis som «En gynekolog i 50-årene fra Romerike». Indre Akershus Blad hevdet at gynekologen var «fra Romerike».

Afrikaner fra Nord-Gudbrandsdal

Men som vi nå vet er han på ingen måte fra Romerike eller Østlandet, han er fra India, som han utvandret fra som voksen. Denne måten å føre leserne og seerne bak lyset er en svært utbredt sport blant hovedstrømsmediene.

For ikke lenge siden hørte vi om en kirkebrenner «fra Nord-Gudbrandsdal». Er det ikke pussig hvordan afrikanere plutselig blir gudbrandsdøler når de kommer til Norge? Men selvsagt bare dersom de har begått en kriminell handling.

Vi publiserte to saker om Sethi 1. februar; en hovedsak og en undersak, som hovedsaklig bestod av utdrag fra dommen. De ble publisert med 22 minutters mellomrom. I hovedsaken skriver vi to ganger at dommen er anket, først i tredje avsnitt, og senere refererer vi Sethis forsvarer, som også kommer til orde med en uttalelse om dommen:

Vivek Kumar Sethis  forsvarer advokat Sol Elden har tidligere opplyst at dommen er anket.

– Han er grunnleggende uenig i rettens konklusjoner og begrunnelser.

I undersaken oppgis ikke at dommen er anket. Derimot var vi nøye med å legge tydelige lenker mellom artiklene, slik at den ene refererte til den andre, og omvendt. Sakene henger tydelig sammen.

Utvalget reagerer på at opplysningen om anken ikke også stod i undersaken: «PFU mener at mediet ikke tydeliggjorde for leserne at dommen ikke var rettskraftig.»

For enhver som er i stand til å lese er det svært tydelig at dommen er anket. Dette er svært tynt av PFU.

Kritiserer «store utdrag fra dommen»

PFU kritiserer oss for å ha referert «store utdrag fra dommen», «med detaljerte beskrivelser av overgrepene.»

Man skal altså kunne referere fra offentlig tilgjengelige dommer, men ikke for mye, og ikke detaljerte beskrivelser av kriminelle handlinger. Hvorfor det? Jo, man «kan ramme involverte parter». Fra PFUs uttalelse:

Videre var artikkelen svært detaljert. PFU har tidligere uttalt at det påhviler mediene et særlig ansvar om å ta hensyn til hvordan det kan ramme involverte parter når overgrepssaker omtales. Document publiserte store utdrag fra dommen med detaljerte beskrivelser av overgrepene. En rammende detalj ble fremhevet i tittelen, som stod over et bilde av mannen.

De involverte partene i denne saken er Sethi og de ni fornærmede kvinnene. Her siktes høyst trolig til kvinnene. Men de er fullstendig anonymiserte, så hvordan kan Documents dekning «ramme» dem?

Logikken svikter

Til undertegnede opplyser PFUs sekretariat på generelt grunnlag at ofre kan kjenne seg selv igjen i en beskrivelse, og de kan ha venner og pårørende som vet noe om hva som har skjedd, og som kjenner dem igjen. Men logikken svikter, for dommen beskriver mange overgrep, – syv voldtekter og ett voldtektsforsøk – og det er knøtt umulig, utfra vår dekning, å koble de konkrete overgrepene til  bestemte personer.

Åpenbart «rammer» våre artikler Sethi selv, og PFU reagerer på at «En rammende detalj ble fremhevet i tittelen, som stod over et bilde av mannen.» Igjen er det altså for mange detaljer. Hva er det PFU vil? Er det norske mediers dekning av drapene på Maren og Louisa som er idealet?

Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersen ble halshugget da de var på fjelltur i Atlasfjellene. I norske medier het det at de to ble funnet med «knivskader på halsen».

Journalister som hverken vil se eller høre

Eller hva med dekningen av drapet på Håvard Pedersen. Da videoen av drapet ble spilt av i Øst-Finnmark tingrett i desember 2018, toget de tilstedeværende journalister ut av rettssalen i samlet flokk – frivillig: Norske medier vil hverken se ondskapen eller fortelle om den

Håvard ble nærmest halal-slaktet. I overvåkingsvideoen fra Coop Byggmix i Vadsø løper han noen meter med blodet fossende ut av halsen. Han segner om med et 5 cm dypt, 25 cm langt, gapende sår over halsen. Fra øre til øre.

Journalistene fra NRK, TV 2, Ságat og iFinnmark ville «respektere ønsket fra de pårørende», ifølge Finnmark Dagblad: «Media mener at drapssaken er godt nok dokumentert i retten, slik at de ikke trengte se videoen. Et samlet mediekorps forlot dermed rettssalen, og videoen ble vist for dommere, advokater og de sakkyndige.»

Drapshandlingen var «godt nok dokumentert i retten», ifølge de forståelsesfulle journalistene, men såvidt jeg kan se har ingen av dem overhode referert fra denne øvrige dokumentasjonen hva angår drapshandlingen.

Farlig nær å lyve

Overgangen mellom å utelate «detaljer» og å lyve for leserne kan være farlig kort. Det burde interessere PFU mer enn at Document refererer hva retten faktisk skriver.

PFU mener at ankepunktene «i sum» bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 om forhåndsdømming.

I tillegg reagerer utvalget på flere leserkommentarer, de hadde «et språk og et innhold som brøt med VVP 4.3, om å unngå stigmatiserende omtale.» Dette er innvendinger vi tar på alvor, og de nevnte formuleringene skulle ikke ha vært publisert.

Vant ikke frem med hovedanklagene

Forøvrig er det verdt å merke seg at Sethi og Meling ikke får medhold av PFU på sine viktigste ankepunkter. Gynekologen mente det var rasistisk å omtale at han er fra India. Etter «en samlet vurdering» må omtalen aksepteres, skriver PFU. Utvalget legger vekt på at «omtalen sprang ut av mediekritikk i kommentaren.»

Det er et åpent spørsmål om PFU mener det hadde vært innenfor å fortelle om en serieovergripers etnisitet dersom vi ikke samtidig hadde kritisert andre medier for løgn.

Sethi mente det var galt å identifisere ham med navn og bilde. Som PFU påpeker er han «dømt for syv voldtekter, og overgrepene skal ha skjedd mens mannen jobbet som gynekolog. I lys av dette mener PFU at identifisering av klager var presseetisk akseptabelt.»

Sluttelig klaget han over at han ikke hadde fått adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Meling mente at Document ikke «har anstrengt seg for å få Sethi i tale. Dette skulle vært gjort samtidig som publiseringen av artiklene,
ikke i ettertid, sammenliknet med VVP 4.15. Dette utgjør klart brudd på VVPs punkt 4.14.» hevdet advokaten.

PFU avviser også dette, idet man påpeker at artiklene var basert på en tingrettsdom, «og når mediene omtaler rettsavgjørelser, er kontradiksjonen allerede ivaretatt i rettsprosessen. PFU mener derfor at Document ikke var presseetisk forpliktet til å kontakte klager for å få hans kommentar.»

Sethi og Meling mislykkes. Hver gang.

Hva angår Vivek Sethi står han for tiden tiltalt i ankesaken som går for Eidsivating lagmannsrett. Vi kommer naturligvis tilbake til det.

Sethi og hans advokat Brynjar Meling har prøvd på alle mulige og umulige måter å sensurere Document med rettslige midler. De har mislykkes hver gang.

I februar krevde gynekologen at retten skulle pålegge Document å fjerne sakene avisen har publisert om dommen mot ham, men tapte fullstendig i Oslo byfogdembete, som avviste saken. Han måtte også betale Documents saksomkostninger.

Like etter tapte han igjen i lagmannsretten. Meling hadde på vegne av sin klient anket Nedre Romerike tingretts kjennelse om å oppheve anonymitetskravet til Eidsivating lagmannsrett. Vivek Kumar Sethi tapte også i lagmannsretten, som enstemmig forkastet anken.

På toppen av dette har Sethi også anmeldt Document til Oslo politidistrikt for identifiseringen av ham. Anmeldelsen er henlagt.

Lawfare – utmattelseskrigen

Ansvarlig redaktør i Document, Hans Rustad, sa til sin egen avis at Oslo byfogdembetes kjennelse var viktig. Han mente saken kan ses som et ledd i lawfare, en form for utmattelseskrig mot «uønskede» ytringer.

Lawfare (juridisk krigføring) defineres av Wikipedia som en form for asymmetrisk krigføring (avledet av warfare), som består i å bruke lovene og rettsapparet mot en fiende […], binde opp tiden deres, eller for å vinne en PR-seier.

Men «krigen» mot Document føres på mange fronter i denne spesielle saken. Siden vi publiserte sakene om Sethi for fire måneder siden har det nesten ikke gått en dag uten at de to artiklene har vært klaget inn til Googles annonseselskap AdSense, det selskapet Document har avtale med for å få annonser på sidene våre. Hver gang får vi beskjed fra AdSense om at vi har brutt Googles regler, og hver gang må vi anke for å få «dommen» opphevet. Hadde vi ikke klaget, ville vi trolig mistet alle annonsene – et tap på rundt en million årlig.

Det sier seg selv at å håndtere dette tar tid og ressurser. Det enkleste hadde jo vært å slette Sethi-sakene, som nok er hva klagerne ønsker. Dette er ikke lawfare, men det er definitivt et beslektet fenomen. Det er utmattelse som strategi.

Vil mediene identifisere Sethi?

Nå som Sethi og Meling har fått en liten PR-seier, er det verdt å minne om dette: Document har vunnet samtlige rettsrunder.

Og om et par-tre uker kommer Eidsivating lagmannsretts dom i det saken egentlig dreier seg om: voldtektssaken.

Dersom han blir dømt igjen blir det spennede å se om de store mediene identifiserer Vivek Kumar Sethi med navn og bilde. Slik de gjorde med serieovergriperen Julio Kopseng.

Jeg holder ikke pusten.

 

Retten: Vivek Kumar Sethi voldtok syv pasienter i gynekologstolen. Mediene: «østlending»

Gynekolog Sethi til pasient: – Liker du store negerpeniser?

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!

Les også