Kommentar

Theodor Severin Kittelsen Andersnatten

Jan Kjærstads Berge er en merkelig bok. Den har fått femmere og seksere av anmelderne, til tross for at den tråkker over grensene til det mest følsomme tema i kongeriket: 22/7.

Kjærstad har skrevet en 400 siders roman med et plot der en av de fremste Ap-familiene henrettes med kniv på en hytte i Nordmarka. Alle tror gjerningsmannen må være like grotesk som misgjerningen, da det viser seg at han er en AUF’er som tilhørte den indre krets og faktisk var kjærest med en av de drepte. Dvs Kjærstad åpner for at det er en annen, men en slik mulighet er utelukket når mediene får utpenslet monsteret Nicolai Berge.

Det er så tett på 22/7 at det blir ubehagelig. Jonas Gahr Støre sa til DN da de var på besøk hos forfatteren at han kjente flere som ikke klarte å lese boken ferdig. Det ble for nært.

Men det passer ikke på et avgjørende punkt: Nicolai Berge er ingen Anders Behring Breivik. Hans følelsesliv er normalt. Han står som tilskuer til et «sirkus» der han selv er hovedperson og forstår ingenting. Han har ikke noe budskap, han velger tausheten i rettssal 227, samme rettsak hvor Breivik ble prøvet.

Alle sammenfall gjør gåten enda større: Hva har Kjærstad ment med å legge storyen så tett opp til virkeligheten? I boken problematiserer Kjærstad skyld. Hva er skyld? Hva er sannhet? Det er klare paralleller mellom skildringen av drapene i Nordmarka og Utøya, og ikke minst medienes og offentlighetens forhold til gjerningsmannen. I romanen er det endog usikkerhet om hvem som har begått drapene.

En forfatter må gjerne problematisere skyld, men å velge 22/7 som raster for et slikt tema skurrer ganske kraftig. Mener Kjærstad det han sier?

I så fall sitter vi med en av de mest politisk ukorrekte romaner som har vært skrevet i Norge på lang tid. Kjærstad har vært inne på tema skyld og ansvar i romanen Homo falsum eller det perfekte mord fra 1984 , men denne settingen gjør prosjektet til noe ganske annet. Her vasser Kjærstad inn i et felt som fremdeles er til bearbeiding. Men skulle han ikke ha like stor rett som alle filmatiseringene som er rett rundt hjørnet?

Kjærstads roman føyer seg til det som må kalles 22/7-iana; Alt som produseres om 22/7. Det må han ha vært klart over. Romanen blir ikke bare bedømt ut fra seg selv, men i forhold til den mest voldsomme begivenhet i nyere norsk historie.

Det er dristig gjort. Kjærstad tråkker på mange ømme tær.

Det er ikke noe pent bilde av Arbeiderpartiet han tegner. Det er et parti som for lengst har forlatt både røtter og velgere og blitt en karrieremaskin. De gamle lar barna arve posisjoner.

Det gjør også Gry Storefjeld, datter av Arve Storefjeld. Siden miljøene ligger så tett på virkeligheten kan man ikke unnlate å tenke at Thorbjørn Berntsen har lånt trekk til Storefjeld, kanskje også Yngve Hågensen: De slenger med leppa.

Den brukes til ryktespredning og baktalelse i maktkamper. Ideologi er det mindre av. Politikken koker ned til posisjonering, arverekkefølge. medietekke og nettverk.

Det passer ikke Nicolai Berge, sønn av Olaf Berge, en motpol til Arve Storefjelds brautende, vulgære stil: Olaf Berge er blitt rik på farens oppfinnelser, men har forblitt lojal mot Ap og sittet i regjering. Han giftet seg med en datter av en smeltearbeider fra Odda, rene Ap-adelen, og det skulle gitt et fantastisk avkom. Nicolai Berge var ikke slik omgivelsene forventet. Han var noe innadvendt og ikke så talefør man bør være for å lykkes i politikken.

Men han var trollbundet av Gry Storefjeld helt siden gymnasdagene og meldte seg inn i St.Hanshaugen AUF for å være nær henne.

De ble et par på Utøya og skildringen av forholdet har fine trekk.

Begynnelsen

Bokens først akt er natten da de onde ugjerningene begås, natten til 23 augusts 2008. Den oppleves gjennom journalist i det som bare kan være Dagbladet, Ine Wang. Skildringen av henne er bokens beste del. Den er gjort med innlevelse. Kjærstad kjenner Dagbladet-kulturen og hva dens representanter sitter igjen med. Ine Wang er i bryllup på Hovedøya. Hun ser de unges livsbrus og kjenner på sitt eget nederlag: Hun er 39 år, skilt, barnløs, og går på tomgang journalistisk. Hun bor i et rekkehus i Ski, midt blant småbarnsfamilier. Hvordan havnet hun her – er livet over? spør hun seg.

Så kommer en melding: Noe forferdelig har skjedd inne i Nordmarka. Det er snakk om massedrap på ledende Ap-politikere. Alarmen går. Journalisten våkner i Ine Wang. Hun forlater brylluppet. Hun har nettopp avsluttet en biografi om Arve Storefjeld. Hun forstår at dette er hennes sjanse.

Rike på ulykke

Kjærstad er god på å avkle pressefolk deres hemmelige fryd over at tragedier betyr suksess og penger i kassen. Saken skal krystes til siste dråpe. Alle hjul snurrer og publikum hensettes i en tilstand. Kjærstad har klare referanser til det som skjedde etter 22/7, med små variasjoner: Konsert i Spikersuppa hvor alle holder iphonene opp. Blomsterhav og til og med ordtaket; De kom med hat, vi svarte med kjærlighet

Forfatterstemmen merker dobbeltheten. Føleriet. Mangel på balanse.

Han er nådeløs mot Ine Wang. Når hun intervjuer mennesker eller skal formulere overskrifter/ingress, er hun ikke opptatt av å fange saken med språklig integritet, men et mest mulig slående tabloid-tittel. Hun er helt frakoblet det autentiske språket og fanget i et journalistisk kodespråk som banaliserer virkeligheten. Her har Kjærstad mye å lære dagens presse som synes å ha en frykt for å gå tett på virkeligheten.

Persongalleriet er ikke stort: Det er Ine Wang, en dommer i Oslo tingrett, Petter Malm, og hovedpersonen Nicolai Berge, kanskje-gjerningsmannen. Disse tre. Wang og Berge møtes fordi hun får ideen til å lage et portrett av Gry Storefjeld, sett gjennom øynene til hennes forhenværende. Deres møte gjør at hendelsene tar en ny dreining, både for Wang og Berge. Malm sitter midt mellom dem, uten noen gang å møte dem annet enn som profesjonell dommer.

Han skal dømme Berge.

I akt to bruker Kjærstad mye tid på å presentere Malm og la ham beskrive sin tilværelse i 1. person. Det er bokens svakeste parti. Malm er ungkar, hviler i hverdagens rutiner og hater når noen forstyrrer likevekten. Det gjør Nordmarka-drapene. Hele Norge står på hodet. Malm hater oppstyret, mangel på likevekt.

Kjærstad fletter inn temaet rettferdighet. Under oppveksten på Kjelsås var det en nabo, Haug, som ungene kalte nazi-Haug. Haug hadde meldt seg inn i NS og vært dum nok til ikke å melde seg ut da krigslykken snudde for nazistene. For det fikk han svi, ikke minst sosialt. Men Hauge var verdens snilleste nabo og hjalp folk. Andre som hadde tjent godt på tyskerarbeid led ingen overlast. Den unge Malm så at verden var urettferdig. Han har dette i bakhodet som dommer.

Sirkus Berge

Rettssaken blir et sirkus, et mediesirkus. Alle er overbevist om at Berge er skyldig. Leseren får hint om at han kanskje ikke er det. Men indisiene peker mot ham: Han var i Nordmarka den skjebnesvangre kvelden, det kan bevises. Han hadde dessuten det smykket hos seg som Gry hadde hatt rundt halsen.

Men Kjærstads forklaring på hvordan det havnet der er usannsynlig. Trådene han fletter sammen som skal sannsynliggjøre at en annen kunne ha begått drapene, samtidig som Berge var på åstedet, virker ikke overbevisende.

Heller ikke på det psykologiske plan. At Berge slik vi lærer å kjenne ham skulle velge å forholde seg taus hele rettssaken, lyder usannsynlig. Han kunne ha bedt politiet sjekke bunnen av et fjerne for å motbevise at han var morderen, men gjør det ikke.

Han gir etter for publikums ønske om katharsis. Berge vet at «folk» og offentligheten bare tåler enkle forklaringer. Han vil ikke frata dem denne renselsen.

Dette lyder heller ikke overbevisende.

Det var definitivt et slikt katharsis- behov som preget dekningen av 22/7. Selve rettssaken var en meget spesiell affære. Saken burde definitivt vært anket. Pressen hadde jaget i flokk og forlangte ett resultat, som dommer Wenche Elizabeth Arntzen leverte. Hadde det ikke vært for Inga Beyer Engh og Svein Holden kunne saken endt i en skandale. De fikk i det minste torpedert tempelridderens villeste fantasier og redusert dem til «svette menn i en kjeller». Hvis ikke ville jakten på tempelridderne fortsatt. Det var flere journalister som ikke var overbevist om at de ikke eksisterte.

Allerede her var det innslag av det hysteri vi ser i omtalen av Trump: Man arbeider seg opp i et modus som blir selvgående og krever stadig bekreftelse. Det sørger mediene selv for.

Slik sett er Kjærstads bok tegn på at det pågår en prosess som er et selvkritisk oppgjør uavhengig av den offisielle konsensus. Boken kommer som en stor overraskelse. Det er lite å se på overflaten.

Sant å si kan vi ikke huske sist gang en norsk forfatter bannet i den politisk korrekte kirken, slik Kjærstad gjør.

Viljen til å utfordre konvensjonelle oppfatninger gjør Berge til en uvanlig bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!