Gjesteskribent

Bildet: Det er venstresiden i USA som driver identitetspolitikk med brodd mot høyresiden. Europa er i bakleksen i forhold til USA. Alt som skjer vendes til et våpen mot høyresiden. National Rifle Association demoniseres etter Parkland skoleskytingen. Leder for NRA deltok på CPAC. den konservative konferansen, sist helg hvor han nevnte alle de rike liberale som bruker sine enorme formuer til å påvirke opinionen. Flere venstreorienterte merker seg at flere er jøder, som Soros, og sier at NRA også er antisemittisk. Mange hiver seg på. Men Jonathan Tobin i Ha’retz advarte: 

As for LaPierre’s mention of Soros, Bloomberg, and Steyer, Tobin states, «It is possible to criticize [Soros] for his politics – as is the case with his counterparts on the right like the Koch Brothers and others – without being anti-Semitic. The same is true for Bloomberg. The former mayor of New York is not just some random billionaire whose name was plucked out of the air by LaPierre. He is the founder of a major anti-gun rights political operation.» And «Steyer is the prime donor and the face of the movement to impeach Trump as well as a major backer of liberal efforts on guns.»

Tobin concludes with, «It should be possible to oppose the NRA without dragging in such specious charges.» Indeed, but the left attacks almost exclusively throuh the politics of personal destruction, not appeals to reason.

Det var som kjent Saul Alinsky som anbefalte at man alltid skulle angripe folk på det personlige. Ta spilleren, ikke ballen. Trolig vil også norsk debatt få mer av dette i fremtiden. truthrevolt.org

Sosialistisk Venstreparti (SV) er partiet med de gode saker for de gode mennesker. Anført av profesjonelle moralister som Inga Marte Thorkildsen klarer partiet nesten alltid å føle seg fram til edle og riktige standpunkt. Desto lettere å skjelle ut andre for styggedom som rasisme og forakt for «svake grupper,» som gjerne er SVs betegnelse på en vesentlig del av befolkningen. Særlig har FrP fått gjennomgå, og blitt rituelt kalt rasistisk, og også fascistisk. Men det er noe med stein og glasshus.

Her noen ikke helt ferske eksempler: Ymse medier meldte i 2012 at daværende inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen fryktet at det kan oppstå fascistiske partier i Norge i kjølevannet av romfolk-saken. I de årene var det en intens debatt om tiggere fra Romania og hvordan stat og kommune skulle forholde seg. SV mobiliserte alle riktige følelser, og mer: Thorkildsen følte på heltid, som da FrP antydet en litt annen forståelse av barnevern enn statsråden. «Katastrofe for barn» sa Thorkildsen. Alt som ikke er oss, er katastrofen! Forfatteren Aslak Nore skrev treffende for 15 år siden:

«Når offentligheten reduseres til et spørsmål om følelsesmessig nærhet og tragiske enkeltskjebner, blir politikken skadelidende. Med sin nye intimretorikk representerer Inga Marte Thorkildsens en alvorlig fare for opplyst samfunnsdebatt.»

Og nei, dette handler ikke om irrasjonelle kvinner kontra rasjonelle menn, det handler om irrasjonelle SV. Om partiet som vil at staten skal føle.

Thorkildsen føler at «likestilling» er viktig. Derfor skal dette følende ideal gjelde overalt hele tiden for alle. Alt gammelmodig skal utryddes. SV er sosial-ingeniørenes parti: samfunnet må ordnes! Det de kaller «samfunnet,» er den svulmende staten. Overalt skal staten rydde opp og få alle mennesker i samklang med den rette lære. SV er de mest konsekvente tilhengere av moderniteten: de vil ha orden, oversikt, renhet. Alle kvinner bør jobbe fulltid og helst i staten. SVs vakre slagord om «ulike mennesker – like muligheter» er hult: SV ønsker ikke ulike mennesker. SV ønsker ikke at innvandrerkvinner tar med seg kultur fra Marokko og Tunis og faktisk synes det er ok å stelle hjemme. SV vet best, og forstår du ikke det, må du oppdras.

SV har glemt sin egen klassepolitikk: ingen kjempende underklasse, men en rekke tilsløringer av kollektiv karakter: «kvinner,» «småbarnsforeldre», «innvandrere» og andre «svake grupper» som partiet elsker å omtale. Felles for disse angivelige gruppene er at de ikke finnes i virkeligheten: det eksisterer ikke et kvinnefellesskap, det er en absurd og dum tanke. Forskjellen mellom overklassen og andre bedrestilte kvinner, kontra underordnede, er enorm. Kvinnejåleriet til SV er et forsøk på at de bedrestilte kvinnelige akademikere skal få enda mer av kaka. Og her blir SVs rasisme tydelig: en kvinnelig professor er pluss i boka, en mannlig minus. Faglig innhold, produksjon og kunnskap er underordnet, en medfødt egenskap – kjønn – er overordnet. Akkurat som hudfarge var for nord-amerikanske rasister. Det sier seg selv at forholdene i Norge er mindre dramatiske, men logikken er den samme: individer skal innordnes. Rasismens logikk er «du er», og ikke hva du gjør.

SVs Halgeir Langeland skrev på sin blogg om stortingskolleger: «De er misfornøyde, middelaldrende hvite menn. De liker å sette fyr på ting. Jeg snakker sjølsagt om stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomité (KKK).»

Herr Langeland kan jo av og til selv virke som en gretten hvit middelklassemann, men det er mer her: SV elsker unge og de elsker sorte. Hvite og gamle er nederst i ranghierarkiet i SVs raselære. Rasisme er i motsetning til hva mange forvirrede sjeler tror ikke det samme som å mislike noen eller å ha fordommer. Rasismens vesen er å bastant fastslå at noen bare er og må være som de er fordi de er født sånn. Vi kjenner det igjen fra nasjonalsosialistenes syn på jøder: det hjalp ikke hva det enkelte menneske med jødisk bakgrunn gjorde, man var født mindreverdig. SV har fremfor noe annet parti forsøkt å innbille store deler av befolkningen at mennesker kan innordnes i kategorier. Støttet av ideologisk samfunnsforskning, har man sett det opportunt å kjøre frem absurde kvoteringsregler.

SVs ungdomsdyrkelse låner fra klassisk fascisme: de unge sterke vitalistiske! «Barn og unge først!» dundret det fra SVs megafoner i årevis. Forholdene i norske barnehager er strålende og prisene har rast nedover. Hvordan står det til på sykehjem og andre eldreinstitusjoner? Glem det! De eldre tilhører ikke framtida, den lysende røde framtid av unge og sterke.

Det er oss eller undergangen. Slik fremsto særlig tidligere minister Thorkildsen før valget høsten 2013. «Av hensyn til våre barn, stem SV» uttrykte de pompøse menneskene i Vestfold SV. De trodde og tror på slikt i fullt alvor.

Kanskje ikke merkelappene basert på hvem som ligner historiske forløpere er like enkelt og innlysende som SV vil ha det til?