Kommentar

The crew members of the USS Ronald Reagan, a Nimitz-class nuclear-powered super carrier, saluting is seen behind the national flag of the U.S. as it arrives at the U.S. naval base in Yokosuka, south of Tokyo, Japan, October 1, 2015. REUTERS/Yuya Shino

 

 

Bilde: There is a new game in town. Det heter Donald Trump. Han har nettopp lagt frem forslag om 10 % økning til forsvaret. Samtidig krever Trump at alle NATO-land snarest kommer opp på 2 % av BNP til forsvaret. Trump kviet seg ikke for å si det ansikt til ansikt med Angela Merkel. Hun tok budskapet: Trump mener det. Norge må også regne med å bli gransket. USA støtter det norske forsvar fordi vi er betrodd en lang kyst og grenser til Russland, men da kan vi ikke gjøre som vi vil. Bildet viser supercarrier  USS Ronald Reagan ved anløp til den amerikanske flåtebasen Yokosuka i Japan, 1. oktober 2015. Foto: Yuya Shino/Reuters/Scanpix.

Det ligger en eim av bokstavrim over tittelen; det er naturligvis tilsiktet. Som en første tilnærming til meningsmessig fusjon mellom ordene på «f» og de på «n,» tenkte jeg vi skulle gå til foppallen, et virkefelt der tidens typiske toner klinger tydelig; vi skal til årene etter Drillo-periodens kortvarige suksess på 90-tallet. Landslaget hadde klart seg framifrå under Egil Olsen, men etterpå begynte man å skli nedover rankinglisten igjen. Norges fotballforbund «tok da grep» som det heter, og hyret Åge Hareide inn som trener for det man kalte «Nye Norge.» Nyordringen så først ut til å virke riktig fint, jamfør artikkelen lenken viser til, men etter en forbigående blomstringperiode satte hverdagstraurigheten inn på nytt. Hverken flere helspark, andre tekniske finesser eller en generelt mer ballbesittende spillestil skapte netto plussmål, ei heller hjalp det at det nyrike, ekspanderende fotballforbundet økte antallet ansatte i og rundt trenerstaben; resultatene på banen var dårlige og ble år for år verre. Verdt å merke seg er også at det ikke så ut til å hjelpe herrelandslaget en døyt at de hadde fått et betydelig innslag av spillere med røtter i fjerne land og kulturer, for øvrig stikk i strid med situasjonen for det «blendahvite» kvinnelandslaget i samme ballspill og de like forargelig überhvite håndballandslagene på både dame- og herresiden som for øvrig begge har hatt suksess langt utover det mannlige norske fotballsparkere noen gang har vært i nærheten av. Omfavningen av tidens nye toner – styrket lederskap, mer flerkultur – brakte altså ikke noen suksess, og med denne konstateringen går vi tilbake til Forsvaret igjen, hvis betydning for meg så vel som andre nordmenn tross alt overgår alt som har med foppall og Ullevål stadion å gjøre.

Det norske forsvaret har alltid reflektert samfunnet det er satt til å forsvare; slik må det være i land der politikerne bestemmer og offiserene adlyder. I tråd med dette har Forsvaret gjennom også de siste tiårene tilpasset seg samfunnsendringene på en særdeles lydhør måte og blitt en frontorganisasjon for det jeg i overskriften kalte Nye Norge. For å forbli i bokstavrimmodus kan vi la de gjennomgåtte forandringene rommes under ytterligere tre «f»-ord: flerkultur, feminisering og fremmedgjøring.

Det foreløpig siste stuntet i en lang rekke forsøk fra Forsvarets side på å fremstå som flinkest i klassen hva gjelder tilpassing til det nye fargerike fellesskapet (ytterligere to ord på «f»!) vårt land nå angivelig er, og som det i alle fall skal bli om bare politikerene får lov å fortsette uforstyrret med sin samfunnsombygging, var ansettelsen av en feltimam i Hæren. Christian Skaug har allerede på en utmerket måte omtalt saken i disse spalter, men jeg vil gjerne legge til noen momenter siden få utnevnelser har ergret meg mer inderlig.

Feltprost og brigader Alf P Hagesæther er øverste sjef for feltpresttjenesten og fremstår som særdeles fornøyd med nyordningen han fikk igjennom slik enhver kan se ved et enkelt nettsøk. Så langt er vi altså kommet her til lands: Ikke bare inviterer norske prester i sivilsamfunnet imamer inn i kirkene for å tale til menigheten og lese fra Koranen, nå har Forsvarets øverste geistlige gått i bresjen for å utvide islams rolle og plass også blant norske stridsmenn. Min reaksjon på prestenes holdning og oppførsel i denne saken er følgende: Skam over dem, for de har mistet sin primære lojalitet og stilt seg i en annen religions tjeneste. Det hele er usigelig trist.

La meg sneie innom en annen lojalitetskonflikt enn prestenes i samme slengen, nemlig den man meget lett kan forestille seg feltimamen vil komme i under Forsvarets oppdrag i land langt fra Norge, ikke minst i den muslimske verden. Hvordan anser Forsvaret at de skal sikre feltimamens usvikelige lojalitet til norske verdier og vurderinger i situasjoner der nordmenn kriger mot arabere, afghanere eller andre muslimer, endog islamister? Er det ikke åpenbart at man i alle fall har skapt en vanskelig eller tvetydig situasjon ved å institusjonalisere islams nærvær innen vårt militærvesen? Er det ikke i verste fall – og dette er ikke det minste usannsynlig, er jeg redd – en slange man nærer ved sin bryst i og med at man gir en imam talerstol i Forsvaret? I sannhet: Man har hilset islamistene velkommen inn i vårt aller helligste, vår viktigste institusjon for bevaring av den norske nasjon.

Viljen fra Forsvarets ledelses side til å åpne dører for den fremmede religionen islam er desto mer bedrøvelig i og med at den har manifestert seg gjentatte ganger. Alt for flere år siden gikk man inn for å tillate bruk av «religiøse symboler» – les: hijab – sammen med uniformen. Igjen er det grunn til å spørre: Gikk de fra vettet, alle generalene og admiralene? Konkretisert og satt på spissen: Så de ikke for seg en situasjon der hijabkledde norske spesialoperatører i Afghanistan, eller for den saks skyld mindre trente og erfarne soldater, skulle måtte skyte på Taliban og ISIS-styrker? Kunne de ikke i så fall klare å forestille seg at de samme soldatene kanskje ville bli i tvil om hvem som var den egentlige fienden, endatil vende våpnene mot kuffar i den egne uniformen? Hva i all verden var det de ville oppnå med slik grotesk vettløyse, hvilken merverdi ville de skape, kanskje da bortsett fra flere politisk motiverte stjerner i margen og på jakkeslag og skulderstropper for høyere offiserer som mente seg etlet til en karriere nærmere toppen av systemet?

Likestillingsarbeidet i Forsvaret, eller det jeg kaller feminiseringen av også våre militære styrker, har slått meg med undring gjennom mange år nå. Prosessen har pågått sømløst parallelt med det såkalte mangfoldsarbeidet og er blitt bejublet og belønnet fra politisk hold mer enn én gang, noe jeg tidligere har omtalt ved flere anledninger, også i denne artikkelen. Vi har altså hatt en situasjon der våre militære styrkers personellbehov er blitt sterkt redusert, reflektert også i de facto opphevelsen av allmenn verneplikt, og der man følgelig har kunnet velge og vrake blant tjenestedyktige og –motiverte unge menn i de aktuelle årsklasser, og så velger man isteden å erstatte så mange som mulig av dem med unge kvinner. Igjen spør man seg: Hvorfor? Svaret er ett og ett alene: Forsvaret er tvunget inn i en ideologisk motivert utjamningsprosess der størst mulig likhet mellom kjønnene – merk vel: ikke likeverd – er tidens melodi. Så må man lette på opptakskravene for å kunne rekruttere de unge kvinnene, for Gud eller naturen eller hvem det nå er har faktisk skapt dem gjennomsnittlig fysisk svakere enn det deres brødre er, men slikt lar ikke ideologene i sjefssjiktet seg stoppe av. Funksjonalitet og effektivitet er ikke hovedmålet, men derimot å bli bejublet av tidsåndtolkerne med sete på Løvebakken, i mediene og innen de snakkende klasser. Man fornekter virkeligheten hvis det blir nødvendig, bare man kan tegne et bilde som på overflaten fortoner seg vakkert. Kvinneandelen går stadig oppover innen Forsvaret, viser man til, og da mener man at alle tiltakene for å skape større likhet mellom mann og kvinne også på dette samfunnsområdet har vært en suksess. Å høre meningen om utviklingen til de mannlige befalsskoleelevene som mer enn én gang har måttet bære deler av børa for sine kvinnelige kolleger, er ingen interessert i.

Vi forlater da feminiseringen og går over til fremmedgjøringen, både av Forsvaret for folket og omvendt. Skrinleggingen av allmenn verneplikt er nevnt; dette har ledet til at mens nesten alle menn før hadde i det minste en viss direkte erfaring med militære sysler på et eller annet nivå, så er det i dag bare et mindretall som får grunnleggende militæropplæring. Den psykologiske konsekvensen turde være åpenbar: Forsvaret blir noen andres anliggende og ansvar, norske eller aller helst utenlandske profesjonelle soldaters, ikke ens eget; man er med andre ord godt og grundig fremmedgjort.

Nedbyggingen av Heimevernet var et annet tiltak med samme mentalitetsmessige konsekvens. Om jeg får gå ned på detaljnivå og omtale en konkret forandring et øyeblikk, så var særlig nedleggelsen av HV-016 i general Sundes sjefstid mildest talt ufattelig for en forsvarsvenn. Jeg har stilt spørsmålet flere ganger før, men det fortjener å gjentas: Er det virkelig mulig at denne avdelingen med sitt høye antall tidligere spesialsoldater, motiverte menn på et treningsnivå som sikkert ikke var vesentlig lavere enn da de tjenestegjorde på heltid i sine respektive eliteavdelinger, ikke trengtes lenger i forsvaret av Norge? Jeg kan bare inderlig håpe at vi aldri stilles overfor en situasjon der vårt forsvar blir prøvet i kamp, for da vil dumheten av nedleggingsbeslutningen blir tydelig for alle og en hver. I dag har vi praktisk talt ingen militære mannskaper igjen til vern av våre store byer i en krisesituasjon, det er realiteten, ikke stort flere overhodet når sant skal sies. Vi har en del fint utstyr, særlig til vanns og i luften, men «støvler på bakken» til forsvar av eget territorium på gammelmåten om så skulle bli nødvendig, mangler vi nesten fullstendig.

Militære leire er færre enn før og fysisk militært nærvær i lokalmiljøet blir sjeldnere og sjeldnere; også dette skaper fremmedgjøring. Totalsituasjonen er både trist og skammelig, men slik er stoda. Politikerne har villet situasjonen vi i dag har, i alle fall har de handlet slik at den ble resultatet, og de har stort sett vært rørende enige seg imellom.

Forsvaret skal etter sin natur være et konserverende element i samfunnet; det ligger i gavnet så vel som i navnet, for man kan ikke forsvare noe som ikke er allerede eksisterende. Samtidig gjelder, som alt nevnt, at en demokratisk stats militære forsvar alltid må reflektere den fremherskende politiske viljen. Det norske forsvaret har lagt for dagen frapperende samarbeidsvilje og iver i så måte; det har gått i spissen for dannelsen av Nye Norge, det flekulturelle og likestilte samfunnet der fasaden er smilende og fin, men der få bryr seg om hvor stor den underliggende motstandkraften virkelig er. Til og med i sitt nye, reklameduftende, postmodernt vage valgsspråk har de vist sin politikerlydhøre flinkhet. Du verden, så endringsvillige de militære lederne har vært!

Kun én ting kan snu den ovenfor skisserte utviklingen, og det er at selve tidsånden endres. Vi ser klare indikasjoner på at dette kan være nærere forestående enn inntrykket var for bare et år siden – Brexit i Storbritannia og Trump i USA er stikkord i sammenhengen – men i Norge henger vi som vanlig etter. Fortsetter den nåværende tendensen i store europeiske land som Frankrike og Tyskland ved de kommende valgene, så kan omslaget bli bråere og komme fortere enn tiden det tar for en gjennomsnittlig norsk sosialdemokrat å si «dialog.» Ingen vet, historien har slått kjappe kollbøtter før.

Du verden så det ville gledet meg, i så fall. «I may not see the promised land,» sa salig Luther King og jeg gjør hans ord til mine, men jeg er overbevist om at et linjeskifte vil komme selv hos oss. I mange statlige etater og andre «walks of life» vil folk da kunne puste friere igjen og begynne å si sin hjertens mening under lunsjpausen, men få steder tror jeg endringen vil bli hilset mer velkommen enn i Forsvaret. Det finnes nok av ytre fiender der ute, folk som absolutt ikke vil oss vel, om man ikke også skal bli motarbeidet av sine egne.

Les også

Norges militære forsvar -
Svikt i ledelsen av Forsvaret -
Heimevernet -
Den lille, men gode, hær? -
Rart i Forsvaret -
Nasjon og forsvar -
Hvem skal forsvare Norge? -
Skal Norge bekjempe islamisme? -
En ny rolle for NATO? -

Les også