afrika-isfjell

Så kom det allikevel frem, samtidig som Knut Arild Hareide kunne «feire» å ha presset regjeringen til å opprettholde bistandshjelpen: Det at pengene forsvinner på veien, lenge før de når frem til de fattige, vet alle, også han selv. Om dette snakker han i så fall mot bedre vitende ved ikke å fortelle hele sannheten. Dette er høyst selektiv informasjon og – i min bok – det samme som å lyve.

Fordi Hanne Skartveit i VG 04.10.16 tok et modig oppgjør mht. bistandsindustrien: «Når det blir viktigere hvor mye som bevilges (over statsbudsjettet) enn hva som kommer ut av pengene, må det gå galt. Det er det vi nå ser i bistandspolitikken …».

Jeg påstår at KrF og landets bistandspådriver i særklasse, Knut Arild Hareide, er motivert av politisk egeninteresse. Langt mer dét enn å kunne hjelpe verdens fattige. Han unnlater å erkjenne at dette er en kynisk preget industri hvor korrupsjonen florerer og at hjelpen knapt nok når fram til de trengende. Der var en helt annen ånd den gang indremisjonens kvinner strikket klær til fattige barn i Afrika og de private donerte penger til mange og små klart definerte formål. Det var oversiktlig, kontrollerbart og prisverdig. Nå ender statspengene i lommene til de feite og fullstendig skruppelløse «kattene».

ANNONSE

Dersom gjennomsnittlig 25 % av de statsbevilgede pengene når frem, er det maksimum. Og av de 25% som gjenstår, blir mesteparten dessverre plassert i store prosjekter, de fleste aldeles ikke-bærekraftige. Men byggeentreprenørene og noen tjener … Dersom Hareide ville analysere denne pretenderte, men skakkjørte veldedigheten grundig, istedenfor å fremstille seg som beste gutt i klassen, ville han bli skamfull. Men dette er ingen ensidig Hareide-kritikk. Han har mange med seg i dette falske skuespillet, med skamløs tildekning. Ikke minst av og fra de norske topprepresentantene, samt mange i UD, som forstå realitetene, men som feigt unnlater å påpeke det. Jamfør Hanne Skartveits avsløringer, dette er bare toppen av isfjellet.

For Hareide å stille seg naivt i spissen for «kattene» ved å insistere på det årlig magiske 1% av BNP, er å fremstille seg selv som godheten selv, svulstig og helt forkastelig. Deres nyttige idiot. For i realiteten er dette å stjele fra de fattige til fordel for korrupte maktmennesker, både ute og hjemme.

Jeg forakter politikere som ikke snakker sant, uansett deres politiske ståsted. Når staten skal være veldedig, eller later som den er det, går det galt, fordi ansvaret for resultatene forsvinner. Dette er en jobb for økokrim dersom de er helt til å stole på. Den utenomparlamentariske, til dels skjulte makten er stor og høyst uransakelig.

Jeg utfordrer Hareide til en troverdig offentlig analyse av realitetene. Etter fratrekk for administrasjon, konsulenter, dyre reiser og lange og til dels luksuriøse hotellopphold for en masse mennesker som knapt utretter noe, vil jeg påstå at av 100 % når knapt 25 % frem til prosjekter som, i en del tilfeller, viser seg å ikke være bærekraftige. Ryktene florerer, men å være «varsler» i Norge har dårlige betingelser. Det ser vi blant annet gjennom alle skandalene mht. statsselskapene nylig. Analyserer du disse selskapenes «nepotisme-utnevnelser», finner du svaret. Samt at makt og penger korrumperer, absolutt.

Dette skjer samtidig med at Børge Brende står frem som om 1 % til bistand er en gladmelding til det norske folk … Han opptrer som en tufs som ingenlunde har kontroll med sitt departement, av en venn av meg beskrevet som den reneste ideologiske slagmark. Vi som ferdes i utlandet, vi ser hvordan våre utenriksstasjoner og ambassader bruker uforholdsmessig mye penger på rapporteringsbløff og alminneligheter. Dersom det norske folk forstod hva som skusles bort i ingenting, ville det blitt en nasjonal oppstandelse. Problemet er at dette tildekkes – på autopilot – og at det tillates å fortsette år etter år. Ved en annen anledning skal jeg fortelle mer om dette siste, og om unødig businessklasse-reiseaktivitet og andre frynsegoder på skattebetalernes bekostning.

Utenriksminister Børge Brende fortsetter i Gahr Støres betenkelige fotspor som leder av den internasjonale, uanstendige Palestina-hjelpen, noe Ap har stått for i mer enn 30 år. Til fordel for korrupte Arafat og deretter penger til Hamas-terroristene. Hvorfor ikke en borgerlig regjering kan skjære igjennom dette opplagte korrupsjons- og rent politiske anliggendet – som ingenlunde skaper fred, snarere tvert imot –, er virkelig til å undres over. Er det ikke lenger forskjell på Høyre og Ap?

Hvorfor fremstiller vi oss som en prektig, selverklært «fredsnasjon», senest i Colombia, for øvrig ved den samme Børge Brende. Denne aktive pretensjonen koster nasjonen massevis av penger, våre penger. Som i vesentlig grad brukes til våre politikeres selvforherligelse. Vi blir lurt, fordi dette i virkeligheten er innenrikspolitikk forkledd som utenrikspolitikk. Selv om dette er helt åpenbart, synes ingen å være i stand til å stoppe galskapen.

UD er forhåpentligvis i gang med et spareprogram for våre ambassader, dvs. 50 % reduserte budsjetter. Det er fullt mulig å kutte kraftig ned på unødige pretensjoner og representasjoner og, som danskene: å være pragmatiske i reelt samfunnsnyttig arbeide på vegne av norsk nå tiltrengt ny eksport. Med andre ord: å være kommersielt orientert heller enn politisk orientert. Også fordi vi har særs lite å lære verden gjennom en generelt lite velkommen «bedreviter-attityde» av kostbar pretensjon.

 

Dan Odfjell, samfunnsdebattant.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629