Det eneste man kan være sikre på med strømmen av meningsmålinger fra Storbritannia i disse dager, er at kappløpet mellom tilhengerne og motstanderne av fortsatt EU-medlemskap er «too close to call».

En meningsmåling Opinium har gjort online for The Observer, viser 44-42 i favør av remain, mens en måling YouGov har gjort med samme målgruppe for Sunday Times viser 43-42 i favør av leave.

Dette betyr ikke nødvendigvis at sluttresultatet blir veldig jevnt. En tredje måling fra ORB, hvor tvilerne er utelatt, viser 55-45 i favør av leave.

Hva skal disse store avvikene bety?

Saken er at meningsmålingsinstituttene ikke lenger har evnen til å måle opinionen med samme høye grad av pålitelighet som før.

Det betyr ikke at de er blitt mindre dyktige, ei heller at den statistiske vitenskapen er glemt, men simpelthen at opinionsundersøkelser har en større iboende vanskelighet enn før – av tekniske og sosiale årsaker.

ANNONSE

Statistikkens jernlover tilsier at man må spørre så og så mange tilfeldig utvalgte personer i en befolkning for å kunne si noe med så og så stor grad av sikkerhet og feilmargin om oppfatningene i hele befolkningen, og det er stilltiende forutsatt at de spurte svarer ærlig.

Her oppstår det umiddelbart to systematiske feilkilder: Man vet for det første ikke hvor mange som heller vil lyve enn å si at de mener A eller B, og alle forsøk man gjør på å modellere slike tilbøyeligheter, vil i sin tur ha andre feilkilder.

For det andre, og det er kanskje viktigst, kan man ikke trekke et helt tilfeldig utvalg av befolkningen. For å gjøre det, må man sitte med en liste over alle mennesker i landet. Slike lister vokser ikke på trær.

Det fungerte nokså greit den gangen praktisk talt alle husstander hadde fasttelefon og stod i telefonkatalogen. Men den tiden er forbi. I mobilalderen har mange kuttet ut fasttelefonen, og i personvernalderen det det mange mobiltelefonkunder som ikke står i offentlig tilgjengelige elektroniske registere heller.

Så hvordan skal man nå ut til tilfeldige personer?

Hva enten man på en eller annen måte kaster ut garnet ved å oppsøke tilfeldigst mulige personer på nettet eller via telefon, er det ingen garanti for at man lykkes. Og om man vil sette sammen et såkalt representativt utvalg, er man prisgitt evnen til å vurdere om menn og kvinner, unge og gamle, urbane og rurale, rike og fattige etc. har beholdt de skjevhetene i preferanser som man måtte ha observert tidligere.

Dette er ikke så enkelt som det kanskje ser ut til. En urban brite er ikke nødvendigvis EU-tilhenger.

Og i revolusjonerende tider er ikke oppfatningene like fasttømrede som i rolige. Vi lever i revolusjonerende tider. Vi har ikke noe sammenligningsgrunnlag i historien, for vi befinner oss på upløyd mark.

Det er altså ingen gitt å forutse hva som blir resultatet i Storbritannia den 23. eller den 24. juni. Det blir spennende helt til det begynner, men det er ingen gitt å si om spenningen går raskt over, eller om den vedvarer natten igjennom.

I fravær av eksepsjonelle begivenheter i løpet av de elleve dagene som gjenstår før britene går til urnene, kan man altså like gjerne skippe alle analysene, og gjøre noe morsommere i stedet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629