douglas-murray-københavn

Man hører ofte snakk om det «moderate muslimske flertallet». Etter ethvert terrorangrep forteller politikere oss at «det moderate flertallet av muslimer fordømmer dette på det skarpeste». Etter enhver voldshandling spretter kommentatorer og forståsegpåere opp for å si: «Selvfølgelig er det store flertallet av muslimer moderate.» Men er det sant? Er det store flertallet av muslimer egentlig «moderat»?

En rekke omstendigheter tyder på at de kanskje ikke er det – mest iøynefallende er de problematiske tingene som gjentatte ganger avsløres i meningsmålinger. Gang på gang viser resultatene av meningsmålingene i den vestlige verden, for ikke å snakke om Midtøsten eller Nord-Afrika, et helt annet bilde enn det som tegnes av det «moderate flertallet».

Slike målinger kan riktignok ofte vise for eksempel at bare 27 % av britiske muslimer har «noen sympati for motivene bak angrepene» på kontorene til det franske satiriske magasinet Charlie Hebdo i fjor. Så det er ganske riktig bare mellom en fjerdedel og en tredjedel av britiske muslimer som sympatiserer med styrkene for håndhevelse av blasfemiforbudet. Ved andre anledninger, slik det for eksempel nylig kom frem i Storbritannia med en ny ICM-meningsmåling bestilt av Channel 4, finner man at et flertall av muslimer har oppfatninger som de fleste briter vil være uenige. Denne målingen fant for eksempel at 52 % av britiske muslimer mener at homofili burde ha vært ulovlig. Det er en slående andel. Det er ikke 52 % av britiske muslimer sier homofili er «ikke er noe for dem», eller at de «ikke er helt komfortable med homofilt ekteskap», det er 52 % av britiske muslimer som mener at homofili bør gjøres til en forbrytelse ved lov.

ANNONSE

Men det er alt som kommer frem etter slike avstemninger som virkelig setter tanken om det «moderate flertallet» under press. For det første gjøres det naturligvis alltid forsøk på å lage en positiv vri på resultatene. Så da for eksempel meningsmålingen etter Charlie Hebdo ble offentliggjort i fjor, ble den av BBC (som hadde bestilt den) kjørt med overskriften: «De fleste britiske muslimer motsetter seg represalier mot Muhammed-tegninger.» Selv om det er sant, er det ikke den mest slående oppdagelsen i målingen. Men det er det som skjer etterpå som er mest avslørende, og som setter et større spørsmålstegn ved om vi egentlig har å gjøre med et «moderat flertall» eller om det ikke i virkeligheten heller dreier seg om et «moderat mindretall». For hver gang resultatene kommer ut, prøver nesten hele det muslimske samfunnet, herunder nesten alle muslimer i mediene og alle selvutnevnte grupper av «muslimske samfunnsledere», å påvise at målingen er et falsum. Det skjedde med utgivelsen av ICM-meningsmålingen i Storbritannia, slik det har skjedd med alle tidligere målinger. Med unntak av bare én eller to fremtredende dissidenter blant muslimene, besluttet samtlige muslimske stemmer i media og alle muslimske grupper å ikke bry seg med ICMs funn, for heller å prøve å gjendrive meningsmålingens gyldighet og metodikk – selv «motivene» bak den. Dette er særdeles avslørende.

Det er verdt å gjøre et tankeeksperiment her. Uansett hvilken samfunnsgruppe du kommer fra, prøv å forestille deg reaksjonen hvis en meningsmåling som den ICM gjorde blant britiske muslimer, hadde vist lignende resultater om den gruppen du måtte føle deg som en del av. Tenk deg at du er jøde, og at det offentliggjøres en meningsmåling som sier at de fleste andre jøder i landet vil gjøre det å være homofil til en forbrytelse. Hva ville den første reaksjonen din være? Jeg har på følelsen at de fleste jøder vil bli svært flaue. Kort etter denne første reaksjonen ville du kanskje begynne å lure på hva som kunne gjøres for å endre på en slik forferdelig statistikk. Hvis du ikke kjente noen med samme tro som mener at homofili bør kriminaliseres, og du aldri hadde støtt på dette synspunktet før (og ingen tidligere måling hadde antydet noe lignende) kan det hende at du ville ha stilt spørsmål ved meningsmålingens troverdighet og metodikk. Men i motsatt fall ville du sannsynligvis ha sukket og lurt på hva som kan gjøres for å forbedre tingenes tilstand. Hvis du visste at funnene var nokså nøyaktige, hvorfor skulle du prøve å gjendrive dem?

Hvis det skulle offentliggjøres en meningsmåling i morgen om hvite briters tanker om kristen oppdragelse i Storbritannia, ville jeg også fatte en viss interesse for den. Hvis det ble avdekket at 39 % av britiske kristne mente at en hustru alltid skal adlyde mannen sin (noe ICMs meningsmåling viste at britiske muslimer mener), så ville jeg ha følt en viss uro. Og hvis det ble oppdaget at nesten en fjerdedel (23 %) av britene av kristen opprinnelse ønsket at deler av Storbritannia ville kvitte seg med lovvernet i landet, og heller styres av et eller annen bokstavelig bibelsk lovverk, ville den uroen ha økt en smule.

Naturligvis finnes ikke den fjerneste mulighet for at noen av disse tingene skal skje. Men la oss si at den fantes. Hvordan ville jeg ha reagert? Den første reaksjonen ville være å bøye hodet i skam. Og jeg ville bøye det enda litt mer hvis funnene slett ikke kom som noen overraskelse på meg. Hvis jeg alltid hadde visst at min «samfunnsgruppe» næret slike oppfatninger, og det ble offentliggjort en meningsmåling som avslørte det, ville jeg ha skammet meg dypt over at det jeg alltid hadde visst, nå var blitt kjent for alle andre i landet.

Så det mest interessante ved meningsmålinger som viser hva britiske muslimer mener, er at det er aldri noensinne finnes noen tegn til selvransakelse. Det finnes ingen skam og ingen uro, bare motangrep. Hvis det virkelig fantes et «moderat flertall», ville en meningsmåling som viser at en fjerdedel av en samfunnsgruppe ønsker fundamentale endringer i landets lovverk for å leve under sharia, ha fått de resterende 75 % til å bruke litt tid på å prøve å få den fjerdedelen til å skifte mening. I stedet bruker omtrent 74 av de 75 prosentene som ikke er tilhengere av sharia, tiden sin på å dekke over de 25 prosentene, og angripe meningsmålingsinstituttet som avdekket dem.Dette er ett lite symptom på et mye større problem, med konsekvenser som våre samfunn knapt har begynt å se i øynene.

 

Opprinnelig publisert hos Gatestone Institute den 30. april 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629