Kommentar

Dagbladets Kjetil Rolness har brutt den multikulturelle ideologiens første bud: Aldri, aldri, aldri å lufte tanken om at en kultur utmerker seg negativt på noen måte – med mindre, selvsagt, det er vår egen. Grunnlaget for en siktelse etter tankeforbrytelsesparagrafen er av det alvorligste slaget: Rolness har antydet at overrepresentasjonen av menn fra det utvidede Midtøsten i voldtektssaker kan ha noe å gjøre med et tilbakestående kvinnesyn i den delen av verden.

Rolness har også brutt det offentlige hykleriets første bud: Aldri, aldri, aldri å antyde at noen tildekker pinlige omstendigheter, for slik å ødelegge den sosiale hyggen. Grunnlaget for siktelse etter Loven mot forstyrrelse av den offentlige kosen er av samme alvorlighetsgrad: Den kriminologiske forskningen tåkelegger det alle informerte personer vet, sier Rolness.

marianne.sætre

Dette har falt sosiolog, kriminolog, tidligere Politihøyskole-stipendiat og nå seniorrådgiver ved Oslo-politiets strategiske stab Marianne Sætre tungt for brystet. I en artikkel først offentliggjort hos Politiforum og deretter i Dagbladet imøtegår hun påstanden om tåkelegging over nærmere to tusen ord, inkludert ti litteraturhenvisninger. Under tittelen «Kart og kompass for politiets voldtektstall» ruller hun ut hele sitt maskineri av faglig tyngde for nærmest å konstatere at politiet knapt kan bruke det nevnte utstyret til å orientere seg i det kriminologiske terrenget.

Den som undersøker saken, vil oppdage at ikke-vestlige er overrepresentert i forhold til sin andel av befolkningen – hva enten man ser på data for anmeldelser, siktelser, fengslinger eller dommer. Sætre ønsker forståelig nok ikke å se det totale bildet som disse klare indikasjonene avtegner, ei heller mot et velkjent bakteppe av tafsing i det offentlige rom. Så hva gjør man? Jo, man går tett inntil bildet og stirrer inntil blindhet nærmere på én av mosaikkbitene.

Sætre dveler ved temaet anmeldelser, og Rolness er angivelig på bærtur:

Rolness forveksler hva som er faglig korrekt med politisk korrekthet, fordi han selv misforstår hva slags type datamateriale anmeldelser utgjør.

Anmeldelsesmaterialet består av såkalte «registerdata» over hendelser som anmeldes til politiet og registreres som lovbrudd. [1]

Kan Rolness virkelig ikke ha forstått at anmeldelsesdata er et register over anmeldte hendelser? Eller at de har noe med lovbrudd å gjøre? Hva skulle de ellers være? En fortegnelse over frustrasjonsutbrudd fra pensjonister som ikke har fått levert morgenavisen sin?

Sætres neste anklagepunkt er metodologisk:

Dette utgjør ikke noe tilfeldig trukket eller representativt utvalg av lovbrudd i samfunnet. Ut fra vanlige normer for samfunnsvitenskapelig metode, kan man derfor ikke uten videre bruke anmeldelser til generalisering og formulering av generelle påstander om virkeligheten. [2]

Rolness’ metode oppfyller altså ikke Sætres krav til en slags vitenskapelig gullstandard: Hvis du skal si noe som helst om kriminaliteten i samfunnet, må du samle inn data som utgjør et tilfeldig eller representativt utvalg av lovbruddene der.

Men dette er en standard som ingen er i nærheten av å oppfylle.

For den er ensbetydende med å ta kontakt med et forferdelig høyt antall møysommelig utvalgte mennesker i hele Norge og spørre dem om de er blitt utsatt for lovbrudd. Ideelt sett burde SSB ha sendt et skjema til alle landets borgere. Og så måtte man ta høyde for en hel rekke feilkilder, som fri diktning. Om man skulle ha eliminert mesteparten av diktningen ved å intervjue et stort nok representativt utvalg i stedet (hvordan?), ville arbeidet være så tid- og ressurskrevende at det ikke ville være sosiologer nok til disposisjon, med mindre arbeidet kunne ta så lang tid at resultatene kun var gyldige for en fjern fortid.

De mulige lovbruddene vi måler, går gjennom en rekke filtre. Av alle reelle og påståtte lovbrudd (som ikke måles) er det en del som anmeldes (en måling). Noen av anmeldelsene fører til siktelse (måling), i visse tilfeller også til varetektsfengsling (måling). Hvis politi og påtalemyndighet finner beviser som kan være gode nok til å holde i retten, går saken til domstolen (måling), hvor den kan ende med fellende eller frifinnende dom (måling).

Rolness har betraktet noen av disse målingene, og sagt som riktig er at de viser en overrepresentasjon. Sætre innvender at disse målingene i seg selv ikke gir noe endelig svar på hvor stor den størrelsen er som ingen har målt eller er i stand til å måle.

Hvor er Sætre med sine innvendinger når kollegene hennes stolt forteller om at kriminaliteten går ned? De kan da umulig vite det?

Men blås i det å være konsekvent. Når Sætre er på gullstandardkjøret, kan hun gå til læreboken i statistikk:

Man må sjekke om utvalget er stort nok til å kunne gi et representativt bilde av et større problem, og om det kan inneholde systematiske skjevheter som gir et skjevt eller direkte misvisende bilde.

Men hvis Rolness uttaler seg om samtlige anmeldelsesdata som foreligger, er det ikke behov for noe representativt utvalg. Man bruker representativt utvalg når man ikke har oversikt over rubbel og bit. Men vi har rubbel og bit av anmeldelsesdata. Vi kan si noe om dem, slik vi også kan si noe om siktelsesdata, fengslingsdata og domfellelsesdata.

Sætres halmstrå er at vi ikke vet hva som blir sittende igjen i det første filteret. Hvor mange lovbrudd er det som ikke anmeldes, og hvilke? Hun viser altså til størrelser som det ikke er mulig å si noe om, for å bortforklare det bildet som tegnes av data det er mulig å si noe om.

Sætres kriminologiske teorem er at anmeldelser ikke er representative når det er tale om forbrytelser som ofte ikke anmeldes:

For lovbrudd som i liten grad anmeldes, og der kun et lite utvalg av gjerningspersoner identifiseres som mistenkt/siktet, er materialet vanligvis ikke egnet til generaliseringer. Dette gjelder f.eks. lommetyverier og mistenkte/siktede i disse sakene.

Så hvis det f.eks. begås ti tusen lommetyverier og hundre av dem anmeldes, vil Sætre påstå at man ikke kan trekke noen slutninger hvis, say, to tredjedeler av anmeldelsene vedrører personer fra en tiendedel av befolkningen. Hun om det. Den hær som ansetter Sætre som data-analytiker, taper krigen.

Hva er grunnlaget for å mistenke at anmeldelsene ikke er representative? Det må nesten være at offeret har større eller mindre tilbøyelighet til å anmelde hvis det selv eller gjerningsmannen har en bestemt bakgrunn. Er det noen som tror at beslutningen om å gå til politiet eller ei i nevneverdig grad avhenger av om det var en nordmann, en rumener eller en somalier som stakk av med telefonen eller lommeboken? Verre: Er det noen som tror at denne feilkilden er så formidabel at anmeldelsesdataene ikke forteller noenting om virkeligheten de er en del av?

Man ender altså opp med den skrikende selvmotsigelsen at kriminologene angivelig vet tilstrekkelig om skjevheten i mørketallene, altså tall vi ikke vet noe om, til at det ikke kan trekkes slutninger basert på det observasjonsmaterialet som faktisk foreligger. Det er som om Donald Rumsfeld hadde sagt at han visste nok om «the unknown unknowns». Sorry, men den må man veldig mye lengre ut på landet med.

Sætre poengterer at overfallsvoldtekter anmeldes hyppigere enn relasjonsvoldtekter, men ser behendig bort fra at politiets data viser ikke-vestlig overrepresentasjon for samtlige kategorier.

Men redningen er altså at det angivelig anmeldes oftere hvis gjerningsmannen har annen landbakgrunn:

Mange av faktorene har direkte eller indirekte med de involvertes landbakgrunn å gjøre, og taler for at personer med annen landbakgrunn lettere oppleves truende og blir anmeldt, enn de norske personene som opptrer tilsvarende. [5]

Som vitenskapelig støtte for dette, oppgir Sætre en artikkel med tittelen «Is Reporting of Rape on the Rise?» offentliggjort i Journal of Interpersonal Violence i 2011. Fra abstractet kan man lese følgende:

We investigated the prevalence of reporting rape among a national sample of women (N = 3,001) interviewed in 2006.

Vi skal altså tro på at svarene fra tre tusen kvinner i USA i 2006, som vi vanskelig kan vite er representative for USA engang (valgt ut hvordan?), er representative for kvinner i Oslo i 2016. Og dette med landbakgrunn var ikke et viktig nok funn til å nevnes i abstractet, slik narkotika var det:

The study also examined predictors of reporting as well as barriers to reporting, concerns about reporting, and women’s experiences with the reporting process. Results demonstrated that the overall prevalence of reporting (15.8%) has not significantly increased since the 1990s. Differences were found between rape types, with rapes involving drug or alcohol incapacitation or facilitation being less likely to be reported than forcible rapes. Several predictors of reporting emerged in multivariable analyses.

Var en av disse «predictors» landbakgrunn? Vel, så kom med tallene, slik at vi selv kan ta høyde for feilkilden.

I artikkelen «Rape and Respectability: Ideas about Sexual Violence and Social Class», som det også er vist til for å underbygge dette med landbakgrunn, er det eneste håndfaste i abstractet at «Women on low incomes are disproportionately represented among sexual violence survivors,» hvilket ikke overrasker noen, men heller ikke sier noe om gjerningsmennene. Den siste referansen, «Just Sex. The Cultural Scaffolding of Rape» er for sikkerhets skyld en hel bok.

Vi får ellers vite at det jevnt over rett og slett er lettere å etterforske voldtekter hvor gjerningsmannen er utenlandsk:

«DNA-registeret» består f.eks. av prøver som tas i mange ulike sammenhenger, og som i større grad gjelder utlendinger enn nordmenn.

Men personene i DNA-registeret er jo stort sett lovbrytere. Sætre erkjenner altså at det er flere utlendinger enn nordmenn som blir straffeforfulgt for lovbrudd. Ah, selvfølgelig, det er jo knapt nordmenn som anmeldes. Disse tilhører de berømte mørketallene, som tilsynelatende kan brukes til å skape en hel mytologi.

Sætre helgarderer til slutt ved å si at anmeldelsene, hvis de er representative, uansett viser en overrepresentasjon av bestemte sosio-økonomiske grupper. Jada, vi skjønte også at det er få 80-åringer som voldtar, skjønt med Sætres metode kan vi ikke vite det heller, for mørketallene kan være store fordi det er flaut å si til politiet (kanskje også kriminologen?) at det var en 80-åring som voldtok en.

Det hjelper uansett så lite når det er de mest risikable sosio-økonomiske gruppene vi rent faktisk importerer til landet.

All denne fektingen med armene tjener uansett til å tildekke, slik Rolness sier. Kulturen er ikke løsrevet fra det sosio-økonomiske, langt i fra. Når landene i det utvidede Midtøsten er økonomisk tilbakestående, har det åpenbart med kulturen å gjøre – ikke minst kulturen for å behandle kvinner som annenrangs mennesker. Culture matters.