Sverre Avnskog spør i verdidebatt.no om det er slik at en liten gruppe journalister føler de har eiendomsrett til 22.7., slik at alle som utfordrer deres syn, skal kritiseres sønder og sammen. Han synes å merke en slik holdning i behandlingen av Marit Christensen.

Jeg må innrømme at jeg reagerer på enkelte journalister som ble brukt som kommentatorer hver eneste dag under rettssaken og på en måte «skapte» den offentlige historien om ABB, når de nå setter seg til doms over Marit Christensens bok om ABBs mor. Jeg var mange ganger opprørt over at et relativt lite pressekorps ble tillagt så stor rolle i å «skape» det offentlige bildet av 22. juli.

Og når nå mange av disse samme journalistene opptrer som kritiske dommere over Marit Christensens bok, smaker det ikke så rent lite av et ønske om å underminere hennes rett til å komplettere fortellingen om 22. juli med en annen versjon, bygget på andre journalistiske vurderinger enn dem som skrev om saken fra dag til dag.

Og når daværende justisminister og andre aktører aktivt går ut og ber folk om ikke å kjøpe boka og heller ikke lese den, så minner det ikke så rent lite om at de i virkeligheten ønsker å «eie» historien og vil gjøre hva de kan for å forhindre at andre versjoner enn deres egen kommer ut.

Jeg reagerer også på at det synes som om man leter med lys og lykte etter saker å «ta» Marit Christensen på. F.eks så mener Rimehaug i Vårt Land at Marit Christensen begår en uetisk rolleblanding fordi hun hevder at hun fikk et så nært forhold til ABBs mor etter hvert at hun ble som en venn og en terapeut.