Tavle

Andreas Hompland skisserer i en artikkel i Dagbladet populismens historie og viser at den har en fortid blant norsk motkultur og venstresiden.

Men dette hører vi ikke noe om, til tross for at mange vil nikke gjenkjennende til Homplands utlegning.

Det begynte med Ottar Brox og fortsatte med Hartvig Sætra. Populisme var ikke noe negativt. Det er først i de senere ord at det er blitt en merkelapp for de «stygge» i FrP. Hva kan det komme av? Hvordan greide man å snu ryggen til historien? Se det kommer ikke Hompland inn på. Han har nok pådratt seg en viss uvilje bare ved å påvise populismens slekttre.

Populisme kom inn i norsk politikk og debatt på slutten av 1960-talet som systemkritisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserande etablissementet. Det blei utvikla ei ganske original blanding som trekte dei lange linene bakover til bondeopprør i norsk historie og utover i verda til økologiske samtidsideologar. Kjernebegrepa var folkelig fornuft, grasrotperspektiv, motekspertise, sentrum/periferi, desentralisering, utanomparlamentarisk aktivitet og direkte aksjonar. Fienden var prognosemakeri, vaneframsteg og den konvensjonelle visdoms ukritiske tru på utviklingas uavvendelige nødvendighet.

Mange kjente og ukjent navn må ha glemt sin fortid:

Den populistiske rørsla var laus og vid. Rundt EF-striden i 1972 trekte ho til seg anti-kapitalistiske og mørkegrøne element i SF og sentrumspartia sine ungdomsorganisasjonar til politiske teori-verkstader, ideologisk gerilja og utanomparlamentarisk aksjonisme. Tyngdepunktet var Populistiske arbeidsgrupper (PAG) i Bergen med kristensosialisten Audgunn Oltedal som gudmor og den nåtidige Senterparti-ideologen Nils Aarsæther i Tromsø som uthaldande organisator. Filosofane Jon Hellesnes, Gunnar Skirbekk og Sigmund Kvaløy var mellom premissleverandørane. På Stortinget sat Arne Kielland for Arbeiderpartiet og var populist, mens Bjørn Unneberg frå Senterpartiet kalla sin variant «grønn sosialisme for utkantproletarer».

Hompland er ute på farlige veger når han skriv om Carl I Hagen:

 

Ein fransk journalist som intervjua partieigaren ved årtusenskiftet, trudde ho ville finna ein norsk variant av den høgre-radikale Le Pens temmelig utilslørte rasisme og østerrikske Haiders brunskimmer. Ho blei svært overraska, for då ho møtte Europas mest seigliva og vellykka populistiske politikar, var han etter kontinental målestokk ein slags mainstream sentrumspolitikar, ein avart av nordisk sosialdemokrati med anstrøk av etatistisk gaullisme.

Hompland erkjenner at det er forbindelseslinjer mellom høyre- og venstrepopulismen. Hørte vi riktig?

Den politiske avstanden er stor i sak mellom den grøne venstrepopulismen frå tidlig 70-tall og dagens framskrittspopulisme. Men det er også klare konvergenspunkt mellom populistiske straumdrag til høgre og venstre, i trua på den folkelige fornuften og mistrua til elite, byråkrati og sentrale styresmakter. Den politiske skalaen har ofte form av ein sirkel som omringar det ansvarlige, litt blasse og konsensussøkande sentrum.

 

http://www.dagbladet.no/2013/09/22/kultur/debatt/kommentar/sondagskommentaren/ideer/29379407/