Populisme er ikke noe som er begrenset til ett parti eller en politisk fløy. En mulig definisjon på populisme er at man retorisk klyver over gjerdet hvor det er lavest: Man tyr til de «billigste», enkleste forklaringer. Man frir til publikum, frister det til å kjøpe billige forklaringer, gjerne om hvem som har skylden.

Mye avhenger av hvem som «frir», er det fra opposisjon eller posisjon? Hvis det skjer fra posisjon, fra mennesker med makt, koster det noe å utfordre meningene deres og kalle dem populistiske. I dagens retorikk er ordet heftet til en høyrefløy i opposisjon. Det betyr «uansvarlighet, frieri til de laveste instinkter, fordommer». Det ligger et element av at man beveger seg i ytterkanten av det tillatte og at sentrumvenstre er tålmodig som lar dem holde på. De er egentlig på overtid. Dommerne kan når som helst blåse i fløyta.

Men gitt at denne oppfatningen kun holdes på plass av at man abonnerer på de samme premisser som de med makt? Beveger man seg vekk fra disse, rakner forestillingene om hvem som er hva.

ANNONSE

Da kan det være at maktkonsensus fremstår som populister: De som klyver over gjerdet hvor det er lavest. Det kan være gjerder de selv har satt opp, f.eks. om at kampen mot nazismen er aktuell igjen, og at en ny fascisme vokser frem i Europa. Gitt nazismens dårlige omdømme er dette et gjerde som er lavt, budskapet går rett inn. Men er gjerdet solid? Tåler argumentet å bli gjentatt, tåler det nærmere granskning, tåler det å bli utsatt for virkelighetens syrebad?

Det er populismens kjennetegn at den baserer seg på tricks. Den har innebygde svakheter. Hvis den ikke tar seg selv for alvorlig, kan det være en viss ærlighet i den. Men hvis den er gravalvorlig og blåser seg opp til noe stort, kan den bli farlig.

Kan humanisme også bli populisme? Selvfølgelig kan den det. Alt kan i prinsippet gjøres til publikumsfrieri og appell til mave mer enn fornuft. Å spille på folks dårlige samvittighet er motstykket til høyrsidens appell til instinkter. Begge forsøker å utmanøvrere fornuften.

En sunn politikk bør alltid ha som mål at fornuften skal være med. Politikere som opptrer som predikanter eller selgere, bør møtes med skepsis, enten de snakker fra prekestoler, talerstoler eller rennestenen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629