Kommentar

Klassen lekte ”Haien kommer” for første gang, og de voksne som stod rundt la etter hvert særlig merke til Jonas – en liten lyslugg med kjappe bevegelser. For gudene skal vite at han sprang. Det var som han hadde djevelen i hælene. Til slutt var alle seiene og alle torskene tatt, men det var en laks igjen, Jonas.

Det gikk som det måtte gå, også Jonas ble tatt av haien. Det var da det at det skjedde. Et voldsomt emosjonelt utbrudd, eller skal vi heller kalle det raserianfall. Det var som hundre år med oppmagasinert sinne som veltet frem fra den lille kroppen.

De øvrige 6-åringene så på med store øyne.

Assistenten skyndet seg ut med de andre elevene mens lærerinna ble tilbake med Jonas. De snakket alvorlig sammen om det som hadde skjedd, og samtalen ble avsluttet med at hun påpekte at de var nødt til å leke haien kommer ved flere anledninger, helt til Jonas hadde lært seg å tape.

Den arabiske våren kom det lite ut av. Vi har derimot fått en ny IS-tid, den er like brennende het og virkelighetsnær som våren var idealistisk og livsfjern. Og få er mer overrasket enn the political pundits – rikssynserne. Som en bekjent sa det da jeg ironiserte over bommerten, ”kunne vi annet enn å håpe og tro på det?”

Tja, godt spørsmål.

”Den arabiske våren fikk aldri sjansen til å bli sommer. Men drømmen om frihet og demokrati fortjener ikke latterliggjøring,” skriver Erling Rimhaug i Vårt Land.

Vel, drømmer som ikke er realistiske bør definitivt latterliggjøres. Jeg er, når det skal være, parat til å strø sarkasmer over en selvutnevnt alkymist, skulle han vise seg. Og jeg tenker at alkymister av ulik sjattering gjør best i å gå i seg selv heller enn å bli krenket over vitsene.

Du kan ikke lage gull av gråstein. Og du kan ikke skape demokrati med mindre befolkningen har et tilstrekkelig demokratisk sinnelag.

De siste års hendelser i Midt-Østen har vist til fulle at Midt-Østens folk ikke når opp i den sammenheng. Å være demokrat er å tåle avvik, og å, i ytterste konsekvens, tåle å tape for han du forakter mest. Da må du gå av banen uten videre dikkedarer.

I Gaza holdt de ett fritt valg, som Hamas vant, etter det holdt de ikke flere valg. Men demokrati vil si den jevne strøm av valg, og med det, stadige nye muligheter for at de med makta kan miste den og at de i opposisjon kan få den.

Demokrati forutsetter derfor betydelige mengder tillit; du må føle deg trygg på at mister du makta mister du ikke livet. En slik tiltro har de ikke i Midt-Østen.

Demokrati er derfor ingen absolutt dyd: hvis du og dine risikerer å bli utradert om dere taper valget, ja, da er det ikke uten videre en god ide å stille til et fritt og åpent valg. Sånn sett skjønner jeg Assad godt. Han har god grunn til å stritte imot, med tanke på hvor undertrykkende regimet har vært. Det er mange som ønsker hevn.

Men vi trenger ikke dra til Midt-Østen for å se eksempler på verdensdelens karakteristiske sinnelag: Vi ser det på norske fotballbaner når gutter med opphav fra Midt-Østen og islam viser dårlig sportsånd; man kunne likegodt sagt at de viser udemokratisk oppførsel når de ikke anerkjenner spillereglene, og det må man, ellers så varer ikke demokratiet fra en dag til neste.

Tap og vinn med samme sinn er derfor et godt motto for demokraten.

Tåler du ikke å tape ansikt, er du en dårlig demokrat. Folk fra æreskulturer gjør ikke det. Å tape er for disse synonymt med å miste ansikt og dermed sosial anseelse. Derfor blir en demokratisk innstilt person i Midt-Østen fort avskrevet som en svak person. For i Midt-Østen liker man den sterke mann. Kanskje grunnen til det er idealet deres, Muhammed – krigerprofeten fra Mekka. Så var han også en dårlig taper.

Men i den kristne kulturkrets har æreskodeksen blitt erodert bort og vekk. Vi er den mest æreløse kultur verden har sett (det har forøvrig også sine nedsider). Det var introduksjonen av Jesusdyrkelsen – mannen som ble sterk ved å bli svak – som snudde opp ned på våre forestillinger om styrke og svakhet. For også vi har en gang har hatt en maskulin æreskultur, det vet de som har fulgt med på serien ”Vikings”.

Hvordan gikk det så med Jonas? Jo, noen dager senere kom han til lærerinna og hvisket: ”Nå kan vi leke Haien kommer.” Og lekte gjorde de. Og haien spiste Jonas. Og Jonas lo. Den dagen ble en demokrat født.

Les også

-
-
-
-
-