Henrik Wergeland er en slags nasjonal skytshelgen. Men for at han skal kunne være det, må noen kunne fortolke hva han betyr idag. Man må holde hans Aand levende. Gjør vi det? Eller er han blitt en maskot?

Det står for meg at Wergelands posisjon skyldes hans folkelige forankring. Han levde og deltok i vanlige folks liv. Men ikke bare det: Han bar også noe av det nasjonale i sitt bryst. Det folk aspirerer til, drømmer om, lengter etter, det vi er på vårt beste. Det mest dyrebare. Å si dette krevde mot. De kondisjonerte likte ikke denne vitaliteten, den var farlig.

Idag hylles Wergeland fra alle gatehjørner. Hvordan er det mulig? Er alle slag vunnet? Har vi bare å oppdatere arven, eller kan det tenkes at Wergeland ville vært i opposisjon også idag? I opposisjon til hva?

Dette må være pedagogens største utfordring: Hvordan formidle en grensesprenger på en idag grensesprengende måte? Greier pedagogen å gå utenpå seg selv? Det er betegnende at på 200-årsdagen for Wergeland går dagens pedagoger inn for å latterliggjøre toleranse og ytringsfrihet.

Åndshøvdingen Dag Solstad mobiliserte og appellerte til avsmaken for oss selv, en øvelse som aldri går av moten hos dagens kondisjonerte. Det blir nesten som å spise oppkast. Man kaster opp – Solstads foredrag var en eneste lang brekning – og nyter det samtidig. Vemmelsen er en føde som aldri tar slutt. Solstad mobiliserte videre sadismen, også en standard øvelse. Det var klønete. Det tok ikke helt av. Men han ga et signal, og andre fortsetter der han slapp.

I dagens Aftenposten – en fast arena for vemmelse og selvforakt – utbrer professor i nordisk litteratur Per Thomas Andersen seg om hva toleranse er i dag, i anledning H.W.s 200-årsdag.

Den nye tid har i den grad gått redaksjonen i blodet at man allerede i ingressen finner essensen av artikkelen: Toleranse er blitt navnet på Vestens selvtilfredshet.
. Her utttrykkes spyfornemmelsen klart og pregnant: Vår toleranse er hyklersk og bedragersk.

Andersen henter frem Herbert Marcuse og den repressive toleranse, toleranse som hersketeknikk.

Hvis «vi» på denne måten tolererer muslimer eller homofile eller innvandrere eller dem vi måtte oppfatte som «de andre», holder vi «dem» samtidig fast i en egen undergruppe utenfor normen og utenfor «makten».

Men hvem skal avgjøre om og når toleransen er falsk eller ekte? Andersen besvarer ikke dette sentrale spørsmål. Han har gjenopplivet en av studentopprørets klisjeer, som jeg trodde vi for lengst var ferdig med, men på 40-årsdagen for ’68 kan det gjøres. Han overser den viktige erfaringen vi gjorde den gang: at det fantes verre ting enn den borgerlige rettsstaten og at de som roper høyest om toleranse, kan være de som praktisserer den minst. 68-generasjonen kritiserte utenfra, men hadde ikke selv hemninger som hindret intoleranse.

Det er forstemmende å se disse gamle spøkelsene reise seg fra graven og komme igjen som dødninger, under dekke av å være forsvarere av nye minoriteter.

Nihilisme

Nihilismen lå alltid på lur i 68. Nå titter den frem igjen. Ett kjennetegn var at vi stilte uoppnåelige krav til samfunnet. Det er det samme Andersen/Solstad/Hylland Eriksen gjør når Andersen skriver:

Vanskeligheten med å være tolerant skyldes det ubehagelige ved toleransens gjenstand. Vi er ikke tolerante når vi tåler det vi liker. Det er en del av toleransens definisjon at den handler om hvordan vi forholder oss til noe vi ikke oppfatter som vårt eget, ja, kanskje endog til noe vi hater.

Dette er perfid/ondskapsfull argumentasjon. Å beskylde vestlige samfunn for bare å tolerere det man liker eller bygger på samme verdier som en selv, er en grotesk påstand, i et free for all samfunn. Maksimalistene mener at kriteriet på toleranse er at det gjelder noe man overhodet ikke liker, kanskje hater. Det de i bunn og grunn sier er at samfunnet skal tåle de kreftene som vil ødelegge det.

Nihilismen er på en måte altruistisk. Den er selvutslettende, men på andres vegne. Det er her de andre – forstått som flertallet i samfunnet, alminnelige mennesker – vil protestere. De har ikke noe ønske om å bli ofret på alteret til en ødeleggelsens gud. De vil foreslå at professorene selv hopper ut i avgrunnen.

Hvilket reiser spørsmålet om forholdet mellom folk og elite. Hvor lenge vil Almuen tolerere en elite som systematisk undergraver det fellesskapet som før dem? De intellektuelle oppsto som Kongens rådgivere, prester og bokførere. Kongen er idag folket. Det er derfor et høyst betimelig spørsmål: Hva skjer når folket og eliten er på kollisjonskurs?

Situasjonen er idag den stikk motsatte av på Wergelands tid: Det er de opplyste – eliten – som forsøker å svinebinde folket, med en rekke formaninger, fordømmelser og forbud. Men folk aner uråd. De føler at de blir ledet mot undergangen.

Det er her Wergeland kommer inn som en skytsengel. Wergeland som en ekte 68-er: rasende, idealistisk og fullstendig uten respekt. Han søker sannheten hvor enn den er å finne. Han gjør det i kjærlighet. Derfor ender han ikke i nihilisme. Til det elsker han for mye. Essensen av ungdomsopprøret var mangel på respekt. Som en gresk gud stormer han frem, og hvor mye det er å forsvare! Hvor mye det er å angripe! Hvor mye som innhylles i tåke og mørke!

Wergeland ga oss noen nasjonale instinkter, og vi må våge å stole på dem. Ikke lytte til falsk tale. Vi vil trenge dem. Da vil Wergeland stå oss bi, ellers reduseres han til en utstoppet figur i Den nye tid, som allerede er her.