Gjesteskribent

I Athen rundt 500 f.kr satte grekerne ordene demos og kratos sammen og demokratiet ble født. Demos betyr folk og kratos betyr makt. Demokrati er således ‘folkets makt’.

På den tiden praktiserte athenerne direkte demokrati hvor borgerne var med på å skrive lovene. I dag har de fleste moderne demokratier representativt demokrati hvor borgerne ikke selv dikterer lover og regler, men velger representater fra de politiske partiene til å representere dem.

Om det er direkte eller representativt demokrati som legges til grunn, er premisset det samme: statsborgerne kan fritt gi utrykk for hvordan landet styres til regjeringen. Det er ikke slik at i det øyeblikket du har stemt og en regjering er blitt dannet, tar demokratiet slutt frem til neste valg. Tvert imot – demokratiet er så mye mer enn kun valgdagen. Selv etter valget er det en borgers plikt å engasjere seg og diskutere statens anliggender. Selve grunnstenen i et demokrati er at borgerne får lov til å gi utrykk for sine meninger. For uten den friheten, hvordan kan du da påvirke utviklingen av landet du bor i?

Ytringsfrihet er ikke bare en borgers rett til å uttrykke seg høflig og dannet. Ytringfriheten kan også være knyttet til uttrykk som kan oppfattes som uhøflig, støtende, usammenhengende og til og med forvirrende. Truende ytringer derimot tolereres ikke, men restriksjonene som samfunnet setter må ikke gjøre ytringsfriheten ineffektiv. Et demokratisk samfunn må ha mangfold i tankene. En demokratisk regjering må innse at kritikk og fordømmelse er en del av demokratiet og tolerere dissens og opposisjon. Hvis ikke, vil en slik stat bare være et demokrati i navnet, men ikke i praksis eller i ånd.

Aristoteles skrev at ingen regjering må gjøre sine borgere moralsk dydige. Dessverre er det en voksende bevegelse som tror at vi med makt eller ved lov kan skape et samfunn hvor ingen kan si noe som andre finner støtende – et samfunn uten stigma. I deres iver etter å beskytte følelsene til menneskene skaper de i realiteten et mindre tolerant samfunn. For mens vi lærer at vi skal være tolerante overfor alle, lærer vi også at hvis noen viser noen form for intoleranse, skal vi ikke ha noen toleranse for dem.

Kanskje det er derfor våre kvinnelige toppolitikere Erna, Siv og Trine kutter i bevilgningen til HRS? For det kan vel ikke være slik at de ikke tåler kritikk, at ytringsfrihet ikke er i deres tanker og at Norge er et demos og kratos kun i navnet?

Uansett, smålige kan vi vel kalle dem – disse folkets tjenere?

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!