Kommentar

Hvem er Ebadi egentlig. Det var surrealistisk å høre henne benytte nobeltalen til å kritisere USA for fangene på Guantanamo – ikke prestestyret for politiske fanger i iranske fengsler eller politiske drap; kritisere USA for å innskrenke menneskerettighetene i antiterrorkampens navn – ikke presteregimets sjarialover, som fratar mennesker helt fundamentale rettigheter, som retten til liv. Hun kritiserte altså USA for en antiterrorkamp som ble utløst etter flere terrorangrep og tilslutt av de grusomme 11. september-angrepene, begått av muslimske fanatikere og støttet av mange muslimer. Hun kritiserte Israel for «okkupasjonen» av palestinske områder. Jeg skulle gjerne ha spurt henne om hun er enig i det iranske regimets økonomiske, militære og ideologiske støtte til de palestinske terrorgruppene.

Den konkrete USA- og Israel-kritikken ble stående i slående kontrast til alt hun ikke sa om Iran og regimet der. Ebadi pakker hele tiden inn den skarpeste kritikken. Er den virkelige kritikken hørbar og synlig bare for den som vil høre og se, og som har lært seg å lese mellom linjene slik mennesker i land med undertrykkende regimer ofte lærer? Det farlige kan ikke uttrykkes eksplisitt.
Eller mente hun det hun sa, verken mer eller mindre. Mener hun USA og Israel er verre enn Iran når det gjelder brudd på menneskerettighetene og politisk undertrykkelse?

Kritikken mot USA er ufarlig for Ebadi, og den gleder islamistene, og skaper i muslimske land en «likevekt» i forhold til den kritikken hun også rettet mot «patriarkalske regimer» i Midtøsten. Kritikken mot USA og Israel var direkte og konkret, og i overmål av de milde ønskene hun la fram for framtiden til det muslimske Midtøsten. Sånn fungerer USA og Israel som lynavledere for de udemokratiske regimene, sånn virker undertrykkelsesmekanismene i Midtøstens ufrie samfunn. Ebadi er også et produkt av et undertrykkende regime.

Mildnet hun kritikken av frykt for eksilet? Var kritikken mot USA ment å stå som en kontrast til det larmende fraværet av kritikk mot et av verdens verste regimer? Var det et formål å kritisere USA (helt udiskutabelt Israel!) eller var hennes viktigste anliggende noe annet – det hun ikke kunne si like ut. Kunne Ebadi ha gått lenger i å provosere regimet hjemme i Iran?
I øynene til presteregimet i landet hun ønsker å kunne fortsette å bo i, er et utildekket kvinnehode og håndtrykk mellom ulike kjønn (Ebadi og Ole Mjøs!) provokasjoner som framkaller drapstrusler fra det frivillige islamske politiet, Revolusjonsgardens Hilfspolizei.
Ebadi kunne ha hamret løs på USA og Israel gjennom hele talen sin, uten at det ville få konsekvenser for henne.

Så, var da talen hennes en demonstrasjon av hva undertrykkelse av ytringsfriheten virkelig betyr? En oppvisning i hva som ikke er tillatt å si, ved å snakke om det som er sanksjonert?
Eller er Ebadi så plump at hun benyttet sitt «once in a lifetime»-foredrag fra Nobel-talestolen til å refse landet som iranske studenter og demokratiaktivister anser som et forbilde, landet som tar i mot så mange iranske asylsøkere?
Den konkrete kritikken var nok ærlig ment, men den ble hos meg overdøvet av det hun ikke sa. Det høres rart ut når en iransk menneskerettsforkjemper finner mer å utsette på USA og Israel enn på Iran og de andre ikke-demokratiske regimene i midtøstenregionen.

Jeg må innrømme at jeg vet lite om Shirin Ebadi, men hun er kontroversiell, ikke bare i myndighetenes øyne men også blant eksil-iranere. Å leve i strid med Sjaria er umulig i dagens Iran, og Ebadi lever der. Man må ellers velge mellom eksil, fengsel eller død. Ebadi kritiseres for å søke reformer uten å forandre den islamske rettsorden, noe som innebærer at hun ikke arbeider for demokrati. Eksiliraneren HAIDEH DARAGAHI, med engelsk doktorgrad i litteratur, hevder i en velskrevet kronikk i Aftenposten i dag at nobelprisen til Ebadi i realiteten er en nobelpris til presteregimet i Iran. Hun antyder at Den norske nobelkomiteen nærmest har kompromittert seg, i beste fall ikke forstått Ebadis prosjekt:

«…det prinsipielle spørsmål reiser seg på bakgrunn av at hun har valgt å fremme sine krav innenfor rammene av Den islamske republikks religiøst definerte sharia-lov. Shirin Ebadi har kritisert president Khatami for å gå for langsomt frem i behovet for reformer. Men hun har tydelig identifisert seg med hans politiske retning. Valget av nobelpristager kan derfor betraktes som en støtte til Khatamis politikk i Iran.» (…) Hvor langt kan (Nobel-)komiteen bevege seg bort fra universelle rettsprinsipper i sin definisjon av hva som er verd å belønne?

Hun griper dermed fatt i Ebadis utsagn om at det ikke et motsetning mellom islam og menneskerettigheter, og bestrider påstanden, fordi demokrati forutsetter at staten står over religionen, ikke omvendt. Så lenge et lands forfatning og lovgivning bygger på religion, risikerer man alltid å falle tilbake til barbari:

«Ved å gi Nobels fredspris til Shirin Ebadi har Den norske nobelkomité indirekte gitt moralsk støtte til dem som bekjemper den verdslige stat, og i forlengelsen av dette legitimert nettopp de fundamentalistene som komitémedlemmene trolig regner med å konfrontere.»

Så fraværet av kritikk mot Sjaria-lovene i Ebadis nobeltale skyldtes kanskje ikke forsiktighet, men at hun støtter lovene i en reformert utgave (likeverdige blodpenger for kvinner og menn som uttrykk for likestilling), og kritikken mot USA var ment like sterkt som den ble uttalt? Problemet med forståelsen av Iran er oppfatningen av Khatami som moderat i den betydningen vi legger i moderat – som en som vil forandre samfunnet til det bedre så langsomt at de konservative prestene ikke merker at de mister makten. I virkeligheten er «presten» Khatami ingen motstander av sjaria-loven, og han har i virkeligheten forlenget presteregimets levetid med mange år allerede fordi mange trodde han ville komme med noe nytt. Mange andre opposisjonelle, ikke minst studenter, har gjennomskuet Khatami. Forandring innenfor sjaria-rammer betyr i realiteten ingenting utover at man kanskje vil kunne velge mellom å bli skutt eller hengt.
Dersom Ebadi står på Khatamis linje, som Daragahi skriver, og det er vel ingen grunn til å tro noe annet, er nobelprisvinneren ingen demokrat. Hvis hun ikke er demokrat, hva kan hun da oppnå i menneskerettighetenes navn?