Gjesteskribent

Heimevernets spesialavdeling 16 (HV-016), som ble etablert i 1987 for å møte trusselen fra de russiske spesialstyrkene Spetsnaz, ble besluttet nedlagt i 2010, uten at det ble gjennomført nødvendige prosesser for å kartlegge konsekvensene. HV-016 besto av 200 mann fordelt på fem tropper, og disse var plassert i de største byene i Sør-Norge. Daværende forsvarssjef begrunnet nedleggelsen med at oppgavene ble ivaretatt av andre avdelinger, og at trusselbildet fra øst var endret.
Beslutningen skapte sterk kritikk innad i Forsvaret og i Norges Offisersforbund, likeså fra opposisjonen på Stortinget (Høyre, KrF, FrP) og i deler av Arbeiderpartiet. I 2011 krevde opposisjonen at HV-016 måtte gjenopprettes snarest og innlemmes i norsk terrorberedskap. To år etter 22. juli-terroren er statusen slik: Krangelen går videre, og HV-016 er fremdeles historie.

Tragiske følger
Etter bombingen av Nybergsund og andre rystende opplevelser i aprildagene 1940, var daværende statsminister Johan Nygaardsvold (Ap) svært nedbrutt. I den forbindelse skrev pressekonsulent i generalstaben, Birger Gotaas, følgende i sin memoarbok ’Fra 9. april til 7. juni’: «Skjønt aller mest har det vel tatt på ham at alt det han har trodd på og bygget op sin politikk på, nedrusting, avvæbning, at det aldri vilde komme noen krig mere, har lidt skibbrudd – under så tragiske omstendigheter for folk og land».

Farlig nedrustning
Ja, det norske folk fikk smertelig erfare følgene av inkompetent lederskap da Tyskland okkuperte Norge. Samme manglende innsikt kjennetegner dagens politiske myndigheter. Derfor ser de ikke nødvendigheten av å opprettholde og styrke seksjoner som skal forsvare landet.
Det er ikke usannsynlig at dagens Norge er langt dårligere rustet enn før 1940 (begrunnes nedenfor). Beskjæringen av viktige forsvarsgrener er en trussel for landet, og når nedleggelsen av HV-016 ble satt i verk av en forsvarssjef, var denne beslutningen spesielt alvorlig. Hvilke signaler sender ikke et land til andre nasjoners ledere ved å redusere landets forsvar? Det kan synes som verken forsvarsledelse eller regjerende myndigheter forsto – eller forstår – den politiske utviklingen i verden. Og Russland bør slett ikke glemmes.

Hvem skal forsvare Norge?
Jeg vil tro at myndighetene de siste årene har tatt seg bryet med å prognosere hvor mange stridsdyktige landet vil ha om fem eller ti år. (?) Per 1. januar 2013 var antall menn i aldersgruppen 19–60 år rundt 1,45 millioner. Ifølge statistikere vil folketallet øke betraktelig de neste tiårene på grunn av innvandring, men vil antall menn – og antall stridsdyktige menn – øke i samme takt?
Fra nevnte tall må man trekke ut store grupper: pasifister og (andre) personer med en overbevisning som ikke harmonerer med krigstjeneste og kanskje vil flykte; funksjonshemmede, syke og andre som ikke kan delta i strid; arbeidsinnvandrere som vil returnere til sine hjemland i tilfelle krig i Norge; personer som må være i sine stillinger for å holde nasjonen i gang – for å nevne noen grupper. Det kan også være at en del av våre nye landsmenn som har flyktet fra krig i eget land, ikke er interessert i å risikere livet for Norge, selv om de ønsker å bo her i fredstid.
Og de eldre blir stadig flere og eldre; per 1. januar i år var menn i aldersgruppen 61+ kommet opp i et antall av 467 716.

Laber interesse
Mange av dem som tilhører generasjonen/e som vil bli innkalt til tjeneste i en krigssituasjon, lever i troen på at Norge aldri vil bli angrepet av en annen nasjon. Slik sett har dagens regjerende politikere lykkes med sin politikk, men holdningen deres har også skapt liten interesse for forsvarsspørsmål. Debatter med slike tema er så å si fraværende i våre massemedier, og politikerne som går til valg nå, har knapt nevnt utenrikspolitikk og forsvar. Det er mildt sagt betenkelig.
Så spørsmålene er: Har vi nok stridende personell når/om en fremmed makt angriper landet? Og: Er vi godt nok rustet til å møte og å begrense angrep fra allerede etablerte terrorceller i Norge?

Er Russland en fare?
Norske myndigheter som tror at lederskapet i Russland ikke ser med erobringslyst mot Norge (og resten av Skandinavia), har ikke forstått utviklingen i øst. Parhestene Putin og Medvedev har vist at de er dyktige taktikere, og de er skolert og modnet i et annet politisk landskap og system enn Det norske arbeiderparti, som sliter med halehenget SV og det markspiste Senterpartiet.
Dessuten har de russiske lederne lært av historien. Da folket ble «frigjort»fra bibelsk tro og etikk og tvunget inn i et gudløst og politisk undertrykkende system, kollapset samfunnet. I stedet for å lovfeste og hylle umoral, har dagens lederskap derfor skjerpet lovgivningen mot moralsk og åndelig forfall – og ønsket mer kristendom i skolene.

Norge er truet
Norske myndigheter har gått motsatt vei når det gjelder moral og ånd; de har svekket kristendomsopplæringen i skolene i stedet for å styrke den, og innført lover som fremmer umoral. Om norske myndigheter tror at kampmoralen hos generasjonene av i dag er på samme nivå som i 1940, er jeg redd de blir skuffet når en ny krig eller krise rammer Norge. Et land med nedbemannet forsvar, svekket moral og generasjoner som har blitt proppet med fornøyelser i stedet for kunnskap, vil bli et lett bytte for erobrere. Roser er vakkert, men uegnet som forsvarsvåpen i en krig.
Den 9. juni 1940, da Norge sto alene tilbake etter at England, Frankrike og Polen hadde beordret sine tropper ut av landet, sendte Tromsø kringkaster følgende sang som kjenningsmelodi før hver melding: «Vår Gud han er så fast en borg». (Dette var før Norge ble blendet av multireligiøsitet). Kong Haakon 7. skammet seg heller ikke for å be Bibelens Gud bevare og velsigne landet når han talte (bl.a. 13. april, 17. mai, 26. august og 24. desember 1940). Og forsvarssjefen, kommanderende general Otto Ruge, avsluttet sin appell 9. juni 1940 med: «Vent og tro og husk det gamle ordet: Vår Gud han er så fast en borg» (ref. Gotaas).

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også