Religionssosiolog Alexandra Irene Larsen har en god gjennomgang av samfunntoppers leflig med sharia. De samme menneskene som har støttet Marte Dalelv har ikke hatt problemer med å foreslå innføring av sharia-råd i Norge, som Erna Solberg.

Det samme ser vi i spørsmålet om innføring av sharia-lovgivning i Vesten. Allerede i 2003 foreslo Erna Solberg og daværende regjering at man skulle opprette et shariaråd med imamer i Norge som kunne megle i familierådgivning.

..

Det er også naturlig å nevne Trine Skei Grande. Hun har benyttet Martes sak til egenprofilering ved å rette kraftig kritikk mot regjeringen for ikke å ha vært skarpe nok i protesten mot dommen. Men i 2011 tok hun selv et følelsesladet oppgjør med dem som påpeker faren for at islamske verdier skal få økende innpass i Norge: «Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke,» skrev hun.

I samme gate befinner Torbjørn Jagland seg. I 2010 presterte han å si at sharia ikke har noe med islam å gjøre. Dette er ren ønsketenkning, uten forankring verken i islamsk teologi eller praksis. Jagland har også likestilt koranbrenning med mord.

..

Da NRK i 2010 skrev at flere norske imamer er positive til shariaråd i Norge, uttalte leder for domstolsadministrasjonen Tor Langbach at det var sannsynlig at lignende ordninger vil bli opprettet i Norge. «Det ville vært hensiktsmessig med et politisk engasjement som ser litt nøkternt på hva dette faktisk er» uttalte Langbach, som om sharia var noe harmløst og helt legitimt.

Denne ufarliggjørende holdning overfor sharia ser vi også i stor utstrekning i dagens Midtøstenforskning, ikke minst hos Knut Vikør, som i 2003 uttalte at «innholdet i Shariaen er totalt fleksibelt, mye mer enn vi tror».

 

Vi spør – som Larsen – hvorfor pressen synes å ha glemt disse uttalelsene. Pressen synes å lide av kollektivt hukommelsestap når det gjelder leflingen med sharia. Det gjør at troverdigheten både til pressen og politikerne er synkende.

 

http://www.nrk.no/ytring/marte_-norge-og-sharia-1.11146275