Kommentar

To småguttelag fra Trøndelag møtes til dyst i en fotballturnering i Östersund, på den andre siden av kjølen. På tribunen sitter foreldre og besteforeldre til spillere på det ene laget og kommer med nedlatende og rasistiske tilrop til sine håpefulles motspillere.

Treneren på laget som var adresse for ukvemsordene, blir lei seg og kommer med en skarp reaksjon til en regionavis (siden plukket opp av VG). Det var det verste han hadde sett, og flere av de tretten år gamle guttene gråt. Et svensk lag klager også. Klubben med de løsmunnede familiene sier først at saken er blåst opp og at det uansett ikke var personer med verv som sjikanerte, for siden å beklage.

Så kunne man kanskje si at saken var ute av verden. Såret, javel, men det går over. Noen har lært å takle en urett, og noen andre har lært en lekse om sivilisert oppførsel. Eller man kunne si at representanter for sportsklubber fra forskjellige steder alltid har ropt stygge ting til hverandre, og at det ikke gjør noen forskjell om mishagsytringen spiller på vedkommende utenlandske opphav eller på et annet innenlandsk sådant.

Problemet er bare at det klinger hult.

De færreste ville la seg overbevise av slike forsøk på å glatte over det vonde. For dette er ikke helt det samme som at Enga-fansen roper «jævla bønder» til noen utenfra Oslo, selv om man skulle ignorere aldersforskjellen. Et medlem av Klanen kan sågar være gift med noen fra landet. Den skisserte oppdragende virkningen av tildragelsens etterspill, vil sannsynligvis utebli også.

For det som skjedde på en fotballbane i Östersund, var et punktum i en lang historie om det moderne Norge, en historie som ikke lar seg utviske selv om punktumet skulle redigeres vekk, eller det skulle skrives en ekstra setning. De to lagene, Kolstad og Egge, representerte nemlig motsatte ytterligheter i dagens samfunn, to grupper med liten kontakt og ditto gjensidig sympati.

Kolstad befinner seg i Trondheims sørlige periferi, og er – dels takket være politisk udugelighet – det nærmeste man kommer Groruddalen på liten skala i Norges tredje største by. Stikkord er blokkbebyggelse, vanskelig oppvekstmiljø og ressurssterke nordmenn som flytter, med mange innvandrere og sosialklienter som resultat. Nærmere to tredjedeler av spillerne på Kolstad har da også innvandrerbakgrunn (det samme har omlag halvparten av barna i skolen). Det har vært snakk om bygging av moské.

Egge er derimot i utkanten av Steinkjer, innerst i Trondheimsfjorden. Et landbruksdistrikt med en liten andel innvandrere. Bestefaren til en trettenåring herfra vil ha levd i et overveiende helnorsk miljø mesteparten av sitt liv.

Med disse strukturelle betingelsene er det meget lett å forestille seg flere veier til den verbale aggresjonen. Hva som ellers måtte ha vært der av bakteppe vet vi jo ikke, men multikulturelle konflikter blant yngre er ikke ukjent hverken i eller utenfor fotballen. Noen i Kolstad Fotball har arbeidet i ti år for at «innvandrerbarn og etnisk norske skal fungere sammen».

Det var altså ikke uten videre gitt. Mange foreldre må jo vite endel om dette, men det er bare unntaksvis at historier når offentligheten. Det er kanskje ikke så rart.

For at saker som denne har stor sprengkraft i seg, gitt samtidens hysteriske forhold til rasismeanklager, viser håndteringen i ettertid. Egge anklager med rettferdig harme Kolstad for å ha gått til media med historien, men innser at det er mest strategisk å beklage, et forløp som får en til å tvile på oppriktigheten i beklagelsen. Er det noen uuttalte anklager den andre veien også, slik Egges første reaksjon kan tyde på?

Det ville i så fall være typisk for norsk konflikthåndtering, en kunstart nordmannen egentlig ikke har lyst til å utøve – selv når det er ønskelig, nei: nødvendig. Han trekker seg heller unna, tenkende som så at «denne konflikten har jeg aldri ønsket importert hit, så nå stikker jeg fra den» – hva enten det skjer i bitter uforsonlighet eller ei.

Det er vanskelig å klandre noen for dette, særlig personer som ikke er uvanlig ressursterke, gitt at en mindre passiv innstilling krever at man under stor fallhøyde veier sine ord på gullvekt.